Ine Hoem har blitt eldre.
Nei, hun har ikke blitt gammel. Hun er 39 år.
Men da hun lukker opp døra for de to journalistene som har gått seg litt vill i den sørpefylte gata på Høyenhall, er det første hun kommenterer at det må ha skjedd et generasjonsskifte i Vårt Land.
Hun har gjort intervjuer med avisa rundt mer eller mindre hvert plateslipp – og nå er plutselig de som intervjuer henne på den alderen hun var som platedebutant.
Da hun og noen hiphopere delte et øvingsrom fylt av konstant hasjlukt i Gamle Oslo, og hun bodde i en trang leilighet i samme bydel, var det utenkelig å ta imot journalister hjemme hos seg selv eller på «arbeidsplassen».
---
Ine Hoem
- Alder: 39.
- Født og bosatt i Oslo.
- Utdannet ved jazzlinja ved NTNU.
- Gift med jazzmusiker Trygve Waldemar Fiske, og har to døtre. Datter av Edvard Hoem og Ragni Welle-Strand.
- Ga i forrige uke ut Minnelandet, sin femte soloplate.
---
Så ja, tida går. Og nettopp det har blitt utgangspunktet for Ine Hoems siste album. Mer konkret springer det utifra at en i Ine Hoems nærmeste familie har begynt å glemme.
At Hoem er datter av forfatter og salmedikter Edvard Hoem, skal vi komme tilbake til. Men først skal det handle om det andre familiemedlemmet.
Hoem og resten av familien ble klar over den begynnende demensen ganske plutselig, for det viste seg at mye av det praktiske i livet, som avtaler, regninger og tidspunkter, var blitt holdt i sjakk av andre. Utfordringene var større enn det hadde sett ut som.
– Å bli klar over det var såpass overveldende at jeg måtte sette meg ned og skrive en sang om det.
I albumet Minnelandet går Ine Hoem gjennom livet i sangteksts form. Hun synger seg tilbake til den store leiligheten på Grünerløkka, til relasjonene som betydde mest for henne som barn og til minnet om da faren flyttet ut. Men akkurat den sangen utgis seinere.
Båret ut under opptreden
Ine Hoem var et barn med usedvanlig mye selvtillit. De voksne foreldrene, som befant seg i smørøyet av Oslos kultursosietetsliv, hadde henne som eneste felles barn. Hun beskriver dem som veldig levende og til stede for henne – og mye ute på andre ting.
– Jeg pleier å si at jeg har hatt hele Kjendis-Norge som barnevakter.
Og hvis festene foregikk hjemme hos dem selv, pleide minstejenta å stille seg opp for å framføre for det ankomne publikumet. Avtalen var at hun skulle få synge én sang. Det ble gjerne flere. Så oppsatt var hun faktisk på å opptre, at hun måtte bli båret ut underveis i ekstranumrene publikum ikke hadde bedt om.
Foreldrene var storfornøyde og applauderende til datteras sysler. Nærmest litt amerikanske tilstander, beskriver Ine Hoem det som.
– Men så måtte jo dette ryddes inn i en slags form.
---
4 raske
- Gud er: ukjent.
- Jeg klarer meg ikke uten: ReMarkable, en digital notatbok.
- Boken alle må lese: Et lite liv av Hanya Yanagihara.
- I begravelsen min vil jeg at denne sangen skal spilles: «Take it with me» av Tom Waits.
---
I tillegg til at hun etter hvert begynte på sangundervisning, var det opplagte svaret at Hoem måtte begynne i barnekor.
– Det var det morsomste jeg visste.
Formet av Tensing
Selvtilliten hun hadde opparbeidet seg innenfor leilighetens fire vegger tok hun med seg til Paulus kirke. Der ble kirkerommet fylt av de hylende stemmene til bydelens barn, og fremst av alle sto Ine Hoem.
Det har formet mye av starten på den musikalske karrieren min, at jeg fikk den erfaringen fra kirka og Tensing
— Ine Hoem
– Jeg skulle alltid synge solo. Jeg fikk synge solo på «En stjerne skinner i natt» hvert år. Det var forventet, og dirigentene var med på at sånn skulle det være, sier hun og humrer.
Siden den tida har hun visst at hun har en naturlig plass fremst på scenen. Den plassen var hun villig til å ta, uansett hva konteksten gjaldt.
For da hun ble for gammel for barnekoret, gikk hun videre til Tensing. For Tensing-kjennere er det nødvendig å legge til korets fulle navn: Løkka Tensing. Ifølge Hoem var de litt røffere og litt mer pøblete enn de andre korene, noe hun kan bli påminnet når hun møter andre med Tensing-bakgrunn i det norske musikkmiljøet.
– Det har formet mye av starten på den musikalske karrieren min, at jeg fikk den erfaringen fra kirka og Tensing.
Et par dager etter at dette intervjuet er gjennomført dukker det opp et innlegg på KFUK-KFUMs Facebook-side. Etter lanseringsfesten for albumslippet har Hoem syklet bort på organisasjonens kontorer for å dele kakerestene med dem «som en hyllest til det Ten Sing har betydd for henne».
Datter av sin far
Å være dattera til Edvard Hoem er noe Ine Hoem lever veldig fint med.
Som barn betydde det å få være med på teaterpremierer og turneer. Gjennom oppveksten betydde det å være vitne til at kreativt arbeid kan være livsførsel og levebrød. Som voksen er det inspirerende å se ham fortsette sitt skapende prosjekt, med den jevne produksjonen av bøker og sangtekster han fortsatt leverer.
– Det har aldri vært noe problem for meg at han er kjent.
I 2021 kom albumet Alt vi har kjært, hvor Ine Hoem synger farens tekster. Helt fra hun var tenåring har hun sunget og opptrådt med tekstene, som salmene han har laget sammen med komponist Henning Sommerro, som også er Ines fadder.
Siden samarbeidet dem i mellom har vært med henne gjennom hele oppveksten, tenkte hun lenge at hun skulle lage et album med sanger skrevet av faren.
– Jeg hadde ikke trodd at vi skulle kunne turnere med prosjektet så lenge som vi har gjort. Jeg så for meg at det kunne få en del oppmerksomhet, og kanskje holde på i ett år, men nå er vi på fjerde året.
Jeg tipper at jeg kommer tilbake igjen til barnetroa når jeg begynner med slektsgransking
— Ine Hoem
Hun tenker tilbake til en gang i fjor, da de to gikk langs gatene i Tromsø. Far og datter. Siden far er i midten av syttiårene nå, og har blitt dårlig til beins, må Ine av og til hjelpe ham litt. Støtte ham opp og ta kofferten hans i blant.
– Åh, eg blir så trist av at dette kanskje er siste gong eg går her i gatene i Tromsø med dotter mi, sa Edvard Hoem.
Når Ine gjengir farens replikker, blir stemmen med ett litt ærbødig, og hun snakker på normert nynorsk.
Som svar til faren, forsøkte i stedet Ine å få ham til å tenke: «Så heldige vi er som fremdeles får oppleve dette sammen».
– Det har vi snakket om mye siden da. At vi prøver å tenke på den gaven dette har vært, i stedet for å tenke at det snart er over. Det prøver jeg også å si til meg selv nå. Det er en tid for alt.
Musikalske snublesteiner
Frontfigurplassen kom også lett til henne som ung voksen musikkstudent.
I flere år sang hun i jazzrock-bandet PELbO, bestående av musikere som møttes på jazzlinja i Trondheim. De ble booket til festivaler både innenlands og utenlands, og fikk oppmerksomhet blant publikum og kritikere allerede på første plate.
Hva jeg tenker om Gud og Jesus er egentlig helt irrelevant
— Ine Hoem
Sånn er det å være artist, tenkte 25 år gamle Ine Hoem. Så da guttene i bandet sluttet for å satse på fullt på Highasakite, som var i ferd med å bli det suksessprosjektet det er kjent som, var skuffelsen håndterlig.
Nå kunne hun gi alt som soloartist.
Men foruten superhiten «This year», som i skrivende stund er spilt over fem millioner ganger på Spotify, lot suksessen vente på seg.
– Solokarrieren har vært en mye mer langsom vandring. Og det tror jeg har vært litt sunt for meg og. Jeg har måttet bli helt bevisst på hvorfor det er jeg holder med på det her. Er det suksess som er motivasjonen? For det var det lenge.
Kan barnetroa bli ei geriatrisk tro?
Hoem husker godt hvordan hun fant ut at hun ikke trodde på Gud. Gjennom barndommen hadde kirka og barnetroa vært noe hun nærmest tok for gitt, og en naturlig del av livet. Derfor skulle hun selvsagt konfirmeres i Paulus, der hun hadde vokst opp. Etter konfirmasjonen var gjennomført, ble hun spurt av si mor om det betydde at hun trodde på Gud.
– Ja, jeg tror på Gud, svarte konfirmanten.
– Så du tror at Jesus var Guds sønn? fulgte mor opp med.
– Hæ? Nei! Det har jeg aldri – hva mener du?
Det viste seg at den nykonfirmerte tenåringen ikke hadde fulgt med i det hele tatt.
– Jeg var helt blank når det kom til Jesus.
Nå beskriver Hoem fraværet av tro mer som en skepsis. Selv om hun forstår behovet for et større håp å lene seg på. Til dels kan hun kjenne seg igjen i håpet.
– Det kommer sikkert til å komme mer og mer, når jeg blir eldre.
Hun går faktisk så langt som å si at hun tror at troen kan vende tilbake en gang.
– Jeg tipper at jeg kommer tilbake igjen til barnetroa når jeg begynner med slektsgransking.
Det siste er en referanse til faren, som har klart kunststykket å gjøre egen slekt til stor litteratur langt utenfor kommunegrensa. Og flere ganger i løpet av intervjuet tar Ine Hoem seg i at hun synes hun begynner å bli litt som faren sin. Også han fant tilbake til kristendommen i voksen alder.
Mens hun venter på at behovet for å begynne å tro på Gud igjen melder seg for alvor, må hun likevel ta jobben som en slags søndagsskolelærer for døtrene sine.
Hvordan skal hun kunne forklare hvordan Jesus mettet fem tusen mennesker med to fisker og fem brød? Da kan hun bli litt svar skyldig.
– Bestemor tror på Gud, hvorfor gjør ikke du det? kan hun også få spørsmål om.
– Og så må jeg svare henne på det. Men jeg sier jo også at «dette skal jo du bestemme selv»
Tyngde i teksten
– Hvordan er det å synge sanger som formidler en tro du ikke har selv?
– Det forholder jeg meg til på samme måte som en hvilken som helst annen sang, egentlig. Det er ikke jeg som skal legge mine følelser over på lytterne. Så hva jeg tenker om Gud og Jesus er egentlig helt irrelevant.
Like etter Hamas-angrepet og den påfølgende Gaza-krigen i 2023 skulle Hoem spille konsert i Jølster. På settlista sto blant annet «Den fattige Gud», en av hennes fars mest kjente salmer.
Når Ine synger den sangen tenker hun ofte på farens vekkelsesliknende reise til Nicaragua, som inspirerte ham til å se på Jesus i lys av all den fattigdommen og uroen som råder i verden.
Men når hun ser rundt seg i Jølster, ser hun at mange i publikum gråter. Og hun innser at salmen beskriver akkurat den urolige verdenssituasjonen de er vitne til akkurat nå.
– Nok en gang gjentar historien seg selv. Vi svikter de barna som ikke har noen ting, og hvor er voksenpersonene? Og da ... da finnes Gud og Jesus også i Palestina, i de barna. Det er det som er koblingen. Og det var altså så sterkt.
Hun har fått mange åpenbaringer om salmenes betydning i løpet av årene. For eksempel på julaften.
– Det er jo ganske godt gjort at vi alle sammen fortsatt synger «Deilig er jorden». Det er en kraft i det, som jeg synes er vel så viktig som at jeg må stå og tro på at Jesus er Guds sønn.
Med det nye huset, og kanskje også med alderen, har det dukket opp nye interesser. Blant annet har ekteparet brukt mye tid på å finne ut nøyaktig hvilken varmepumpe som best fyller deres behov. Og hvilken fuglemat kjøttmeisene er mest glad i. Sistnevnte kan de hvert fall skryte av å ha truffet på, for mens intervjuet pågår, dukker det opp fem, seks, syv kjøttmeiser rett utenfor vinduet.
Og hvis det skulle være noen tvil: Kjøttmeiser er mest glad i solsikkefrø.