Så ofte hun kan trasker prest og salmedikter Ingrid Brækken Melve ned til sjøen. Gjerne i mørket. Gjerne gjennom skogen. Hun synes det er fint å bli omsluttet av det myke mørket som skogen både har og representerer.
Hun drar også gjerne ut til klippene på Hvaler. Der liker hun å stå. Kjenne på at hun kunne ha hoppet hvis hun hadde villet det. Men det gjør hun ikke.
– Da kjenner jeg på livskraften.
Hun samler på slike steder, som kan være hennes egne. Hennes stein, sti og klippe. For nå mangler hun et geografisk sted som er hennes. Trondheim føles ikke lenger som hjemme, og Fredrikstad, der hun bor nå, er heller ikke helt hennes eget. Men uansett hvor hun er i Norge, kan hun alltid kjenne seg hjemme i kirka.
Den er hennes hjem.
Vil dele vitnesbyrd
– Jeg jobber med et bokmanus nå som handler om religiøse erfaringer. I stor grad mine egne. Og at det nok er på tide å snakke om dem. Og ikke bare holde dem sammen som ryddig og korrekt teologi. Men også snakke om hvordan det er ... altså vitnesbyrd.
Hun avbryter seg selv litt når hun slenger ut «vitnesbyrd»-ordet. Det er et ord som er flittig brukt i bedehus- og lavkirkelige sammenhenger, men som ikke sitter så lett på tunga for en prest utdannet ved Teologisk fakultet (TF). Melve forteller at boka skal handle om «det hun har sett».
– Kanskje har jeg ikke bare sett det for min egen del, men kanskje også for at jeg skal fortelle det videre.
---
Ingrid Brækken Melve
- Alder: 38 år.
- Salmedikter og prest. Jobber som kapellan i Råde menighet.
- Kommer fra Trondheim, bor på Kråkerøy i Fredrikstad.
- Har to døtre.
- Ga i 2022 ut romanen Avstøtning på Gyldendal forlag. Ble samme år nominert til Petter Dass-prisen.
- Skribent i Vårt Land-spaltene «Lillesøndag» og «Ettertanke».
---
Et tydelig gudsnærvær
Ingrid Brækken Melve var et følsomt barn, og veldig mottakelig for alt som foregikk rundt henne. Hvis Melve var som en porøs stein, var det som om all verdens lidelse kunne trenge seg inn i luftkamrene og fylle opp hele tilværelsen. Derfor kan Melve sortere oppveksten sin etter store hendelser i verden, som folkemordet i Rwanda eller oppslagene på nittitallet om jentebarn i Kina som ble drept på grunn av ettbarnspolitikken.
– Det å se ei død skjære kunne sette meg helt ut.
I tillegg til å være mottakelig for andres lidelse, var kamrene fylt av et tydelig gudsnærvær. Hun har kjent seg nær til Gud så lenge hun kan huske. Etter hvert forsto hun at ikke alle opplever det slik.
– Folk snakker ofte om tomhet og meningsløshet i livet ... Det har jeg aldri kjent. Jeg har heller kjent på en ekstrem meningstetthet. At i hvert øyeblikk kan hele kosmos vise seg, liksom, i hver lille partikkel.
En slik måte å oppleve verden på, forteller Melve at har gjort det litt vanskelig å være i vanlige relasjoner. Det blir for fjernt. Så mens hun var veldig koblet på Gud, var hun helt avsondret fra andre mennesker.
– Det har vært en stor jobb for meg å tre inn i den konkrete virkeligheten, kroppslig. Kjenne sult og kulde, og tenke at nå må jeg spise og ta på varme klær. Det har jeg brukt lang tid på.
I barndommen var det sterke gudsnærværet en måte å holde henne oppe på. Melve velger å tro at hun fikk kontakten med Gud som gave for å klare å holde ut med mobbinga på barneskolen. Når hun gjemte seg vekk for å slippe unna gjengene som var etter henne, eller når en av guttene i klassen kom bort til henne og demonstrativt vasket hendene, hadde hun en trøst i relasjonen til Gud.
– Jeg opplever Gud som en «du», som jeg forholder meg veldig til, men som jeg også har kjempet imot.
Da Melve var 12 år bestemte hun seg aktivt for at hun ikke var kristen. Både i forsøk på å slippe unna den meningsmettede tilværelsen, og fordi verden var for ond til at det kunne finnes en gud i den.
Men som tenåring inngår hun en avtale med mora, som sier at det er greit at hun ikke vil konfirmere seg, men hun må følge konfirmantundervisninga, for så å kunne avgjøre selv.
Jeg har aldri gått på søndagsskole
— Ingrid Brækken Melve
Søylen på menighetshuset
I løpet av konfirmasjonstida begynner flere og flere av brikkene å falle på plass. En kveld sitter konfirmantene og ber sammen inne i menighetshuset. Det er ikke et spektakulært rom på noen måte, men et ordinært kontor med lyse vegger og lysstoffrør i taket. Da opplever Melve at en lysende søyle reiser seg midt i rommet.
Når hun ser søylen blir hun ikke redd, ikke slått i bakken, for hun vet at det er godt. Her er Gud. Her hører hun til og her skal hun være.
– Og den nåden som er her, den gjelder også for meg.
Det synes hun fremdeles kan være vanskelig å tro på.
I samme stund vet Melve noe annet som blir viktig for henne for resten av livet. Fra den dagen, når hun og klassekameratene skal tegne opp framtidsplanene sine eller researche yrker som kan være aktuelle å søke seg til, er det bare prest som er et alternativ.
Det store alvoret
– Stemte gudsnærværet du opplevde som barn overens med den Gud du lærte om på søndagsskolen?
– Jeg har aldri gått på søndagsskole.
Ingrid Brækken Melve fikk faktisk ikke lov til det. Begge foreldrene har hatt behov for å ta oppgjør med destruktive sider av pietistisk og inderlig kristendom.
– Jeg tror begge trengte en lys og lett kristendom. Og så får de det dødsalvorlige barnet, sier hun og fortsetter:
– Som sitter og gråter på langfredag, fordi Jesus er død. Hvordan kan dere smile, liksom?
Da videregående skole og folkehøgskole var unnagjort, satte Melve kursen for Oslo. Men noen ganger i løpet av årene ved Teologisk fakultet måtte hun revurdere om hun faktisk var på riktig vei. Studiene ble en jakt etter å finne den ene teologen som hadde en systematikk som fikk alt til å gå opp. Det fant hun ikke. I det minste trodde hun at presteutdannelsen ville gi henne en riktig drakt hun kunne ta på seg, for å være prest fullt ut.
Når hun er ferdig på studiet og klar for å ta fatt på prestejobben, er det slik hun føler det. Hun kommer på jobb tidlig om morgenen, kler på seg en «prestehud», og tar den av når hun er ferdig for dagen. Ei stund, mens hun jobber på bispedømmekontoret i Borg, tviler hun på om kirka stedet er der hun skal være.
Hun tar kontakt med daværende Borg-biskop Atle Sommerfeldt og lufter det hun har på hjertet. «Neida. Nå befinner du deg i sjelens lange mørke natt, og der skal hun være inntil videre», får hun beskjed om da. Det slår Melve seg foreløpig til ro med.
Hentet tilbake til fellesskapet
En kveld før jul sitter hun med minstedattera på fanget. Med vissheten om at kulturuttrykkene dattera får med seg fra barnehagen er Freddy Kalas og Marcus og Martinus, synger hun salmen «Folkefrelsar til oss kom» mens hun rugger dattera fram og tilbake.
– Da er det som om noen tar tak i armen min, sånn.
Hun viser fram et fast grep rundt håndleddet.
– Og så blir jeg liksom dratt inn i en veldig stor sirkel, en folkemengde, som ikke er i rommet, men som jeg ser veldig tydelig.
Dette synet skiller seg fra det Melve har opplevd tidligere. Denne gangen er det ikke bare Gud som viser seg for henne, men det er kirka som tar henne inn. «Du er hjemme», sier den.
Samtidig er det tydelig at kampen er over. Nå har hun fått bekreftelsen på at hun er på riktig plass.
– Så da gikk jeg til Atle og sa: «Nå har jeg opplevd dette. Nå er jeg tilbake».
Seinere skriver Melve den skjønnlitterære boka Avstøtning. Den handler om ei jente som er dødssyk og som lever i et tett, sammenvevd forhold med Gud. Det er godt, men samtidig skummelt, for hun kan oppleve at Gud blir sint når hun søker nærhet andre steder. Melves egne nære gudserfaringer var et utgangspunkt for boka.
I NRK-anmeldelsen spør kritikeren «Hvem skulle trodd at en teolog og salmedikter kunne skrive så skremmende om Gud?». Melve har undret på det samme. Før hun skulle gi den ut gikk hun til den nye Borg-biskopen Kari Mangrud Alvsvåg og var klar for å si fra seg ordinasjonsløftet. Hun følte boka krevde et større rom enn det presterollen kunne være.
Men Melve har beholdt prestesnippen på. Og de mest positive tilbakemeldingene på boka har kommet fra andre prester.
– Hvis du ser for deg at du havner på et stadium seinere hvor du igjen lurer på om du kan fortsette der du er, er du avhengig av en ny opprøsking for å komme deg tilbake igjen?
– Ja, ikke sant? Det kan du si, for det er jo faren med det, å bli en sånn «opplevelsesjunkie». Jeg håper jeg ikke er det, men at jeg har et kartotek å hvile på nå.
Første møte med tomheten
I løpet av studietida var Melve også innom flere depresjonsperioder. Da kunne hun oppleve at gudsnærværet føltes for nært.
– Så depresjon betyr ikke at Gud fjerner seg?
– Nei, egentlig er det motsatt.
Med det utgangspunktet ble ikke møtet med psykisk helsevesen særlig positivt. Etter oppholdet på distriktspsykiatrisk senter (DPS), kunne hun lese i journalen at «hun sier hun snakker med Gud. Mulige vrangforestillinger».
Hun sukker og gestikulerer når hun forteller om det. Opplevelsen var at en viktig del av henne ikke ble tatt på alvor. I tillegg ble hun umiddelbart satt på antidepressiva.
– Og da kjente jeg tomhet og flathet for første gang.
Det har vært viktig for Melve å ikke redusere egne erfaringer til kroppslige beskyttelsesmekanismer. Den innstillingen gjør også at hun er åpen for at helbredelse kan finne sted. Det har hun ikke opplevd eller vært vitne til selv.
– Men jeg vil ikke sitte her og si at det ikke kan skje. Selv om det er vanskelig og komplisert farvann.
---
4 raske
- Gud er: overalt, og til stede og universets skaper, og Jesus-barnet og livskraften som gis oss hvert sekund.
- Jeg klarer meg ikke uten: kaffe.
- Boken alle (kristne) må lese: Barabbas av Per Lägerkvist
- I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: For en så salmeglad person er det umulig å bare si én: Navnet Jesus, Solrenning sæle, kornet har sin vila, eg veit i himmerik ein borg, ned i vester i soli glader.
---
Et lysende legeme
Det er i sorgsamtaler og begravelser at Melve kjenner seg aller mest bekvem i presterollen. Men heller ikke der er alt rett fram.
Under en begravelse hvor Melve egentlig synes hun har forberedt seg godt, hatt en god samtale med de pårørende, og skrevet et minneord fylt med små vitser og anekdoter, faller det hele i fisk. Ingen ler. Under solosangen sitter hun stille i brune og trassige Sarpsborg krematoriekapell, og merker at hun soner ut. Da ser hun plutselig et lys over kista.
På samme måte som i andre syn vet Melve umiddelbart hva hun ser. Denne gangen opplever hun at sjelen til den avdøde viser seg for henne.
– Og det går jo ikke opp med min teologi. Å se på sjelen som et lysende legeme har jeg tenkt var litt nyåndelige greier, men for meg var det helt tydelig at det jeg så var sjelen til hun som lå i kista.
Vi må jo ha litt tillit til Gud oppe i det hele også
— Ingrid Brækken Melve
– Hva tenker du om det Bibelen sier om ond åndelighet, som man i enkelte kretser er veldig redde for?
– Der tenker jeg nok litt sekulært, for jeg kjenner ikke det miljøet. Men det som bryter ned folk, på alle vis, tenker jeg er ond åndelighet.
Åpenbarte salmer
Når Ingrid Brækken Melve skriver salmer er det vanligvis hardt arbeid. Det starter typisk med ei enkel tekstlinje, og så må det meisles ut en hel tekstblokk i samme narrativ. Også skal den selvfølgelig gå godt overens med melodien, trykket må være riktig og rimene må helst ha litt mer dybde enn at «håp» rimer på «dåp». Det kan ta flere måneder.
Men av og til går det lett.
Da Melve begynte å skrive sammen med Torbjørn Dyrud i fjor sommer, var det som om ei sluse åpnet seg. I løpet av tre måneder skrev de ti salmer, som de denne våren skal turnere med.
– Det skjedde så fort, og det ga en følelse av at dette blir gitt meg. Når jeg ser på de tekstene nå, så kan jeg ikke skjønne at det er jeg som har skrevet dem engang.
– Var de en åpenbaring?
– Ja, det kjentes sånn ut.
Melve er ikke blant dem som bruker sene nattetimer på å bekymre seg for om folkekirka fremdeles vil finnes på hver steinknatte i de neste tusen årene også.
– Som min gode prost sier: «Noen må holde glørne varme». Kirka finnes, og det har den gjort i to tusen år. Vi må jo ha litt tillit til Gud oppe i det hele også. Som TF-teolog øver jeg meg på å bli litt ...
Hun kremter litt igjen.
– ... frimodig, for å bruke enda et sånt ord.