Salen er mørklagt, men oppe på scenen lyser den umiskjennelige oransje logoen til «Norsken, svensken og dansken». Når NRK-programmets kjenningslyd går over anlegget, kommer først Hilde Sandvik, som bærer på en stor, og foreløpig ganske tom pappeske. Etter henne følger svensken Åsa Linderborg og dansken Hassan Preisler.
Det blir raskt klart at pappesken skal fylles med ting de tre vil ha med seg i et beredskapslager.
Hassan Preisler har valgt seg tro, håp og kjærlighet. Han løfter opp tre objekter som skal representere hvert sitt nøkkelord. Håpet er Kalmarunionens flagg og kjærligheten er den danske presten Kaj Munks siste diktsamling. Og troen har han med seg i sin oldemors salmebok.
Når han så må velge bare ett objekt, er det imidlertid en flaskeåpner som vinner, så salmeboka forsvinner raskt inn i showet sammen med resten av det som foregår på scenen. Men den er det første som dukker opp igjen når Vårt Land møter ham dagen etter. I hvert fall billedlig.
– Det er noe komplekst for meg, det der med tro, nærmest unnskylder han seg idet han skal begynne.
---
Hassan Preisler
- Alder: 55
- Forfatter, skuespiller, radioprogramleder og dramatiker.
- Én av tre i NRK-programmet «Norsken, svensken og dansken», sammen med Hilde Sandvik og Åsa Linderborg. Programmet sendes også i Sverige, Danmark og Finland.
- Født i Københavns-forstaden Charlottenlund, oppvokst i Bern, Berlin og Bagsværd.
- Bor på Nørrebro i København.
- Forlovet med Sarah. Far til Mogens, Bertel og Sonia.
---
På begge sider av familien har han vokst opp i sterkt ateistiske miljøer. Morssiden kommer fra den kulturradikale, danske overklassen, mens Preislers far vokste opp i et strengt religiøst hjem i Pakistan. Faren lot islam være igjen i Pakistan da han reiste ut for å studere, og etter hvert bli genforsker.
Farens arbeid gjorde at familien var bosatt i ulike europeiske storbyer gjennom Preislers oppvekst. Det var fri flyt av «peace, love and understanding», samtidig som det ble tatt avstand fra tanken om kjernefamilien og nasjonen som eksisterende, stabile fellesskap. Det mener Preisler har hatt katastrofale konsekvenser, både for ham som individ og for hele den vestlige verden. Og alt ble gjort i mangfoldighetens og frihetens fortegn.
Når han får spørsmål om hva begrepet «frihet» betyr for ham nå, tar han seg en lang tenkepause.
– Det er veldig komplekst for meg å svare på det spørsmålet, sier han nok en gang.
– For samtidig som at fellesskapene er noe av det mest avgjørende og betydningsfulle i livet, har jeg en ekstrem mistillit til dem. Jeg synes nok at det er i fellesskapene at ufriheten trives best.
Det betyr at når han mener prinsipper ofres på fellesskapets bål, med et ønske om at alle skal være på samme linje, ringer alarmklokkene.
– Derfor mener jeg at min største kamp for frihet handler om å tørre å se på de fellesskapene jeg tilhører med åpne øyne. Og det er veldig skremmende for meg.
Munk og mormor
Hassan Preisler var langt oppe i årene før han begynte å ane at tro var noe han kunne beskjeftige seg med overhodet. På spørsmål om hva som gjorde at han kunne sette døra litt på gløtt, er svaret ett navn: Kaj Munk.
Kaj Munk var en dansk prest, forfatter og nazikritiker, som ble arrestert og henrettet av nazistene under andre verdenskrig. Preisler mener han er Danmarks eneste moderne nasjonalhelt.
Jeg kan ikke engang si setningen: ‘Jeg håper jeg en dag kan bli kristen’
— Hassan Preisler
I 2017 skrev Preisler et biografisk teaterstykke om Munk, og måtte for første gang gjøre et dypdykk i livet til et troende menneske. Munk var ikke bare troende, men også ekstremt modig, intelligent, tenkende og individualistisk, ifølge Preisler. Til å begynne med var det et paradoks for ham.
Kontrasten var stor fra det første kristne mennesket i Preislers liv: mormoren Else, dattera til eieren av salmeboka.
Hun kom ikke fra den samme kulturradikale bakgrunnen som sin ektemann, men fra en troende arbeiderklassefamilie på Fyn. Som barn la Preisler merke til at mormoren sang med på salmene hvis de gikk i begravelser.
– Det gjorde selvfølgelig inntrykk, men jeg forstod jo ganske raskt at hun skulle ... kanskje ikke utstøtes, men i hvert fall latterliggjøres.
Det sitter fortsatt i.
Så når Hassan Preisler sitter i ei kirke og ser sola treffe glassmaleriene, slik at lyset og selve stemninga forandrer seg inne i kirkerommet, og han hører de fremmøtte framsier en liturgi som setter ord på lengselen etter frelsen, da ...
– Da skynder jeg meg alltid å stenge det ned. Når jeg merker at hårene står på armene mine, er instinktet mitt å feie det bort, og isolere meg fra fellesskapsfølelsen.
– Men tror du at du kan bli en troende i løpet av livet?
– «Tror du at du kan tro?», gjentar Preisler og ler litt.
– Jeg håper. Jeg vet ikke om jeg tror det. Men jeg har et voksende håp for mange ting. Blant annet også at ... at jeg en dag vil kunne lykkes med det.
Han fortsetter:
– Men jeg kan ikke engang si til deg hva det er. Jeg kan ikke engang si setningen: «Jeg håper jeg en dag kan bli kristen», for hvis jeg sier det, så ... Alt stritter inni meg.
Han vender seg til journalisten:
– Hvis du kunne hjulpet meg, og jeg fikk et så radikalt bevis at det ikke lenger er noen tvil, så ... Kan du bestille det? Har du en forbindelse?
Det siste sier han med en litt spøkefull tone, men alvoret forsvinner ikke helt. Han legger til:
– Noen ganger har jeg en følelse av at tro krever et mot som jeg ikke besitter.
Messiaskomplekser?
Mot har nok en gang blitt et tema i Preislers liv. Debutromanen Brun mands byrde snudde hele det kulturelle Danmark på hodet, da Preisler tok et oppgjør med seg selv og sin rolle i det han kaller «integrasjonsindustrien».
Nå har han gjort det igjen. I januar eksploderte en sak i danske medier, hvor et av Danmarks eldste forlag anklages for å ha lagt til rette for intime relasjoner mellom unge kvinner og store forfattere tilknyttet forlaget. Hassan Preisler er en av dem som framsetter anklagene, og innrømmer samtidig at han har tatt imot «tilbudene» fra forlaget. Saken har ført til at de tilbakelagte månedene har vært svært intense.
– Jeg kan slett ikke beskrive hvor mentalt krevende det har vært. Jeg har ligget med hjertebank om natten av frykt og angst over hva som skulle skje.
For det er jo dette, å legge seg på kant med de fellesskapene han er en del, som er en av Preislers største redsler.
– Jeg blir så redd. Jeg får ikke bare en følelse av at jeg vil bli forlatt, jeg får en følelse av at jeg kommer til å dø.
Og hver gang han velger å lade kanonen mot fellesskapet, opplever han det som en slagmark. Han denges løs på, blir skutt med piler fra nord og sør, og setter sitt håp til at han fremdeles vil stå oppreist når det er over. Det kan det se ut til at han gjør også denne gangen.
– Etter et par måneders strid i mediene kan jeg jo se at det faller langsomt mer og mer ut til min fordel, hvis man overhodet kan snakke om fordeler i en slik sammenheng, oppsummerer han.
Å tro på Jesu seier
Det har gått fem år siden «Norsken, svensken og dansken» gikk på lufta for første gang. Siden den gang har trioen snakket om nær sagt alt det nordiske nyhetsbildet har å by på, delt personlige opplevelser, utfordret hverandre, og også tatt stilling i spørsmål om tro og religion.
– Du har sagt at Bibelen er ditt kulturelle fundament.
– Hahah, ja.
– Du har sagt at Jesus vant en gjennomgripende seier over døden, og at enten man tror det bokstavelig eller ikke, så er det det vi alle må tro. Hvis ikke er alt håp ute.
– Hahah, ja.
– Dette er slikt som får meg til å sperre opp øynene, for jeg er ikke vant til at sekulære kan si sånt.
Preisler stopper for å le litt ordentlig. Han sier at han godt kan forstå at han bidrar til oppsperrede øyne – og fortsetter like godt oppramsingen av hva Bibelen betyr for ham:
– Min tilgang til Bibelen har jo alltid vært kulturhistorisk, som du sikkert kan regne ut. Det er jo interessant nok. Men jeg ser at både det nye og det gamle testamente, ikke bare i sine prinsipper, men også i de oppgjør vi har tatt med dem, har vært og er fullstendig altavgjørende, sier han, og refererer til hvordan kristendommen gjennomsyrer samfunnet.
Preisler hiver også et par tankerekker i retning sine siste måneder når han oppsummerer Jesu lidelseshistorie.
– Hengt opp ved siden av kriminelle sier han: «Å, Gud, har jeg gjort det feil?». Og så viser det seg at ... det var det riktige. Det budskapet er helt sentralt for meg, også i den aktuelle situasjonen jeg står i nå. For det har jo til tider føltes som om at verken romerne eller jødene vil ha meg, sier han og fortsetter:
– Og jeg må klatre opp med et tungt kors på ryggen og la meg henge opp der. Bli spyttet på, ropt mot, mens jeg tenker: «Jeg er helt alene. Dere har alle sammen forlatt meg.» Ja. Og hvis jeg virkelig skal opphøye meg selv, så føler jeg at jeg akkurat nå har gjenoppstått.
Istedenfor at akkurat det blir siste ord, legger han til:
– Eller også lider jeg under et Messias-kompleks av dimensjoner.
Den vakre barnesangen
Dattera Sonia er med sin far på tur til Oslo, og sitter like bortenfor der intervjuet foregår. Den første skolen hun gikk på, var en kristen privatskole hvor alle elevene hadde morgensamling hver fredag. Dersom far Hassan var ute i seineste laget for å levere dattera, måtte han følge henne ned til samlingsstunden.
Eller, måtte og måtte, han ville gjerne være med. For da kunne han få være vitne til 150 barn som sang høyt sammen:
– Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet, Guds kjærlighet og Den hellige ånds ...
Når Preisler gjenforteller, synger han strofen høyt, men stopper opp idet han ikke kan det neste ordet. Preisler vender seg til siden og titter bort på dattera.
– Hvordan er det den lyder? Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet, Guds kjærlighet, og Den hellige ånds ..., begynner Preisler.
– samfunn være med oss alle, svarer Sonia.
Preisler avslutter med et par «amen» for seg selv. Opplevelsen av å se alle barna synge hilsenen med de tynne barnestemmene sine, rørte ham til tårer hver gang.
Alt i mitt følelsesliv kretser rundt behovet for å bli frelst og å bli tilgitt
— Hassan Preisler
– Det er noe med at man dels strekker seg ut etter frelsen, og dels strekker seg ut etter tilgivelsen. Det er jo en mellommenneskelig forbindelse i det som er så vakker, fordi behovene våre og utilstrekkeligheten vår forbinder oss.
– Alt i mitt følelsesliv kretser rundt behovet for å bli frelst og å bli tilgitt. For jeg kjenner jo meg selv, og jeg vet at jeg er utilstrekkelig. Jeg vet at jeg feiler og synder. Så den følelsen av å sitte der med alle de barna, det er ... Det kunne ta pusten fra meg fullstendig.
– Men du som er så redd for ensretting i fellesskap, du blir ikke redd av å se så mange barn synge noe i kor som de voksne har fortalt dem?
– Jeg har jo vokst opp i maoistiske sammenhenger, og har for alvor sett barn være ensrettet rundt bestemte prinsipper. Så jo, det synes jeg egentlig, men det var så vakkert.
---
4 raske
- Gud er: utenfor rekkevidde.
- Jeg klarer meg ikke uten: barna, Sonia, Mogens og Bertel. Og Sarah selvfølgelig.
- Boken alle må lese: Letters to a Young Contrarian av Christopher Hitchens.
- I begravelsen min vil jeg ha denne sangen: «Du er ikke alene», av den danske sangeren Sebastian.
---
Ny bok?
– Har du et kall i livet, da?
– Altså, det som tar opp det meste av min tid er å finne fred for meg selv og mine nærmeste. Og når jeg ser hvor verden går akkurat nå, så er det jo et kall man i grunn kan utvide forbi sitt indre og sitt nærmeste.
Når han ikke er opptatt med å lete etter fred, skriver han tekster og skuespill, og er den i parforholdet som bruker mest tid på å passe barna. Men «den vanskelige andreboka» har latt vente på seg.
– Nå har jeg muligheten for å skrive bokkontrakt igjen. Men på grunn av de dårlige opplevelsene jeg har hatt med forlag, kultur og bokbransjen, så er jeg litt forbeholden. Jeg vet ikke om jeg tør.
– Men må ei bok skape rabalder?
– Ja, det er et godt spørsmål. Fordi jeg har et utkast til ei bok nå. Tittelen er Makt. Og du kan høre at det er ei bok som kommer til å skape rabalder. Samtidig sier jeg til deg at det jeg ønsker er å finne fred. Så hvis jeg skulle ta det alvorlig, så skulle jeg jo skrevet ei bok som heter Fred.
– Kanskje jeg kan ønske meg ei fin og oppbyggelig bok om fred, da?
– Det kunne jo være den guddommelige inngripen jeg ber deg levere.