Nasjonalskatten

– Alle detaljene! Det er det som er så sterkt med å se ting live, sier Sissel Kyrkjebø.

Nasjonalmuseet har åpnet dørene sine for den kjente norske artisten. Egentlig holder de stengt denne dagen, men Sissel får sin egen rundtur gjennom den norske nasjonalromantikken. Nå har hun nettopp oppdaget den vesle budeia med Luster-bunad i bunnen av J.C. Dahls store maleri «Fra Stalheim». Til forveksling lik bunaden Sissel selv hadde på seg da hun sang OL-hymnen under åpningen av OL på Lillehammer i 1994 – ett av mange storslagne sangoppdrag hun har hatt i løpet av karrieren sin.

Sissel er fremdeles bare 55. I snart førti år har hun definert lyden av det norske. Debutplata «Sissel» (1986) kom ut da hun nettopp var fylt 17, og satte rekord i antall solgte eksemplarer. Siden har hun vært et nasjonalt ikon.

– Hvordan er det å bli omtalt som en nasjonalskatt: Blir du forlegen, stolt eller varm?

– Alt på én gang!

Sissel ler trillende. Endatil latteren hennes har en særegen stemmekvalitet. Gullstrupen fra Vestlandet. Prinsessa som målbandt kongeriket allerede før hun var myndig.

Bor på bygda

De seneste årene har hun bodd på Hov i Søndre Land sammen med mannen Ernst Ravnaas. Før pandemien fungerte stedet som feriehus. Siden er hun blitt boende.

– Jeg har alltid ønsket å bo på landet, sier Sissel.

Bygda som er kjent for produksjon av kontormøbler, har rundt 2000 innbyggere. Sissels nye hjemmebase er viktig for henne. Hun har alltid vært opptatt av å ha en base, helt fra hun som liten vokste opp i den såkalte Mekkablokken på Lønborg i Bergen.

– Jeg trenger å kunne puste ut og ha tid til stillhet. Det gjør ikke noe at det er hektisk innimellom, når jeg vet at jeg skal tilbake til basen, sier Sissel.

Til vanlig står hun opp mellom halv seks og halv sju, lager seg en kopp te og hører på rolig klassisk musikk.

– Jeg elsker morgenene. De er noe av det beste jeg vet. Hvis jeg sover til klokken åtte, føler jeg meg som en sjusover, ler morgenfuglen og artisten bak selskapet Early Bird Music.

Jeg har alltid ønsket å bo på landet

—  Sissel Kyrkjebø

– Jeg er fortsatt mamma

Nå for tiden er det stillere i huset om morgenene enn det kunne være tidligere. De to jentene hun fikk sammen med sin nå avdøde eksmann Eddie Skoller, Ingrid og Sarah, er for lengst voksne og har flyttet ut. Selv om de bor langt borte fra henne, i Stavanger og København, er hun glad for at de fremdeles står nær hverandre på et relasjonelt plan. Også dette tror hun har med prinsippet om hjemmebase å gjøre.

– Jentene har jo vokst opp med at jeg har et yrke hvor jeg må reise. Likevel har de alltid visst at jeg er der for dem når de trenger det, at jeg stiller opp.

– Er du mer venninne med barna dine nå når de er voksne, eller er du fortsatt mamma?

– Jeg er fortsatt mamma! Vi kan gjøre ting sammen, reise sammen og oppleve ting, men jeg kan ikke være en sånn venninne for dem som de er for sine venninner. Samtidig vet de at de kan fortelle meg hva som helst, også ting de ikke forteller andre. Jeg er først og fremst mamma, og det har jeg det veldig fint med, sier Sissel.

---

Fakta:

• Sissel Kyrkjebø
• Norsk artist
• 55 år
• Vokste opp i Bergen. Bor nå på Hov i Søndre Land
• Gift med Ernst Ravnaas
• Har døtrene Ingrid (28) og Sarah (25) fra et tidligere ekteskap
• Aktuell med vårturneen «Snart er det sommer», som starter i Haugesund 27. mars. Turnerer deretter til videre Bergen, Os, Lørenskog, Trondheim, Molde, Sarpsborg og Hamar, i tillegg til Sverige og Finland

---

Spiller musikk for sin syke mor

Hennes egen mor, Laila (91), har fått Alzheimer og bor på pleiehjem i Hov. Sissel er glad for at den syke moren kan være et sted i nærheten hvor hun blir ivaretatt og kan kjenne seg trygg. Under pandemien bodde moren hjemme hos dem i over et halvt år. Sissel stikker ikke under stol at det var tøft å ha ansvaret «tjuefire-sju». Det slet henne ut.

– Jeg har ikke dårlig samvittighet for at mor er på pleiehjem. Hun er syk, og da er det folk som kan sykdommen som skal ta seg av henne. Det er jeg svært takknemlig for at de gjør. Jeg tror ikke hun kunne hatt det bedre, sier Sissel.

Ikke minst er hun glad for at det er mye musikk på pleiehjemmet, for moren elsker musikk. Laila Kyrkjebø formidlet sanggleden videre til datteren sin helt fra Sissel var en nyfødt baby. Hun pustet musikk, forteller Sissel. Nå er rollene byttet om, og det er Sissel som besøker moren og synger og spiller musikk for henne.

– Det er «payback time». Det gjør jeg med glede. Når jeg spiller musikk for henne fra mobilen, glemmer hun tid og sted. Hun bare synger, eller nynner.

Mistet både faren og broren

Vi snakker om hvordan musikken kan låse opp dører som det ellers er vanskelig, om ikke umulig, å finne nøkler til. Musikkens kraft kan være av uante dimensjoner. Sissel har blant annet opplevd at et menneske hun aldri hadde hørt snakke brått lyste opp og sang med på hele teksten på «White Christmas», før hun seg sammen i rullestolen igjen. Vi snakker også om hvordan musikken kan trøste i sorg.

Sissel har selv opplevd å miste både faren sin, Erling, og den ene broren, Bjørn. Da broren døde av overdose som ung mann, satt mormoren deres i begravelsen og sa at det var hun selv som burde ha gått bort, ikke barnebarnet. Foreldre som mister barn, kan også kjenne på skyldfølelse. Derfor er Sissel glad for at hun fikk snakket med faren sin på en skitur i påskeferien året etter.

– Min far brukte ikke å si så mye og lukket følelsene inni seg. Men denne gangen sa han: ‘Jeg har ingen skyldfølelse. Bjørn visste at vi elsket ham, og vi vet at han elsket oss.’ Da skjønte jeg at han var kommet videre, sier hun.

Satt på dødsleiet til faren

Døden kom enda tettere på henne da faren døde mange år senere. Hun er takknemlig for at hun fikk vært mye sammen med ham i tiden før. Da bodde de tett ved hverandre på Frogner i Oslo, etter at foreldrene kjøpte en leilighet som de flyttet til fra Bergen som 80-åringer.

– Far elsket den leiligheten. Den var mye mer oversiktlig enn den de hadde i Bergen. Og så var jo jeg rett rundt hjørnet. Dette var rett etter at jeg hadde flyttet til Oslo fra København, så jeg tok en to og et halvt år lang pause i artistkarrieren for at vi skulle lande skikkelig, forteller hun.

– Jeg så foreldrene mine hver dag. Det hadde jeg ikke opplevd siden jeg bodde hjemme, så jeg opplevde at det var en gave. Det var en utrolig viktig periode. Også fordi jentene mine, som var blitt tenåringer, fikk oppleve at de kunne gå innom mormor og morfar etter skolen.

Påsken i 2016 fikk Sissel melding om at faren hadde fått kreft og ikke hadde lenge igjen. Uken etter døde han, men i visshet om at han hadde hatt et langt og godt liv.

– Han visste at han skulle dø. Han var bevisst inntil en time før han sovnet inn. Å sitte inne hos ham mens han var døende, var utrolig sterkt. Det var trist, men samtidig så vakkert og nært. Det var mye kjærlighet der, forteller Sissel.

– Jeg har en tro på at jeg kommer til å se igjen min bror og min far

—  Sissel Kyrkjebø

Tror på et liv etter døden

Den kjente artisten tror på et liv etter døden. Det har hun alltid gjort, sier hun. 55-åringen ser for seg etterlivet som et fredfullt sted fylt med godhet. Og hun tror stedet er helende – at vi skal være kvitt plagene vi strevde med på jorden.

– Jeg har en tro på at jeg kommer til å se igjen min bror og min far. Jeg skal se igjen alle som har vært viktige for meg i livet mitt – og kanskje også folk jeg ikke har møtt før, sier Sissel.

Hun tror at menneskene er blitt satt her på jorden med talenter vi skal forvalte. Så kan vi forvalte disse talentene på mange ulike måter, blant annet knyttet til personligheten vår og hvilke mennesker vi møter undervegs.

– Takker du Gud for stemmen din?

– Ja, sier Sissel. – Ja, det gjør jeg.

Gjennom livet har hun søkt å forvalte det store talentet sitt – den vakre sangstemmen.

– Jeg vet likevel ikke hvor lenge jeg har den, sier hun.

Magien sitter i to muskler i strupen. Det er ikke gitt at hun vil beholde den samme stemmeklangen til hun blir gammel og grå.

Elsker å synge i kirken

Men så lenge hun har stemmen, synger hun. Sissel synger fordi det er gøy, og fordi det er betydningsfullt å formidle noe til andre mennesker. Dette driver henne også når hun de nærmeste ukene skal ut på vårturné, fra Haugesund til Hamar og Helsinki.

– Jeg vil pirre gleden og håpet om at det snart er sommer, sier artisten.

På konsertene har Sissel med seg musikerne Bernt Rune Stray og Torjus Vierli. De skal spille både i kirker og kulturhus, en kombinasjon Sissel liker godt.

– Jeg elsker jo å synge i kirken, det har jeg alltid gjort. Det gir en ekstra dimensjon til konserten. Samtidig har kirkerommet ofte en annen type klang, noe som selvfølgelig også kan være en utfordring.

De seneste tre årene er vårturneen blitt en fast del av Sissels årssyklus, på linje med den årvisse juleturneen. Gjennom året samler hun et stort publikum til konsertene sine. Å bli størst mulig, i artistforstand, er likevel ikke et mål for henne. Sissel er ikke et konkurransemenneske, noe som blant annet har ført til at hun ikke ble en like stor internasjonal stjerne utenfor Norden som hun hadde potensial til. USA la seg aldri for hennes føtter – og det var kanskje like greit.

– Jeg har ikke et ønske om å være en stor stjerne. Jeg ønsker å synge sanger som betyr noe for meg, der jeg kan være ett med musikken, sier hun.

– Jeg har ikke et ønske om å være en stor stjerne

—  Sissel Kyrkjebø

– Gud er ankeret

En av de sterkeste sangopplevelsene hun har hatt, var likevel i USA, da hun sang med det mormonske Tabernakelkoret i Utah. Der sang hun en sang hun hadde ventet på å få synge i flere år, med tittelen «Slow Down».

– Jeg får gåsehud bare jeg tenker på det, for den er så sterk. Sangen handler om hvor viktig det er å lytte til Guds stemme når man har det som verst. Jeg var syk under prøvene, så første gangen jeg fremførte den var med 21.000 mennesker i salen. Første var det helt stille. Så eksploderte det!

– Kjente du at du var i kontakt med Gud?

– Du kan ikke synge sangen uten å være i ett med den. Så den kanalen må være åpen, for å si det sånn.

– Har det alltid vært viktig for deg å holde en åpen kanal til Gud?

– Ja. Gud er ankeret. Det er godt å vite at man er en brikke i en stor helhet. At man er del av noen som er større. For meg har det alltid vært viktig, helt fra jeg var liten, sier hun.

Gud er ankeret. Det er godt å vite at man er en brikke i en stor helhet.

—  Sissel Kyrkjebø

Har følt at hun står «litt utenfor»

Sissel vokste ikke opp i et såkalt «kristent hjem», men ble gradvis trukket med i den kristne troen gjennom Ten Sing, konfirmasjon og venner. Et fellestrekk var at hun var sammen med andre: Hun nådde et kristent standpunkt gjennom fellesskapet med andre kristne.

– Jeg har nok ikke vært den type kristen som har lest veldig mye i Bibelen. Det kan jeg være ærlig og si. Noen ganger syns jeg også at Bibelen kan være vanskelig. Hvor langt skal man tro på alt? Hvordan skal man tolke? Så syns jeg mange ganger det kan være vanskelig å forholde seg til den. Også fordi det er mange ting som ikke passer inn i hvordan jeg ser på verden i dag, sier Sissel.

Hun tror heller ikke hun ber like ofte i dag som hun gjorde for tjue år siden, og føler at troen hennes har endret seg i løpet av årene som er gått.

– Jeg har noen ganger fått en følelse av at jeg står litt utenfor, sier hun.

– Utenfor?

– Ja, jeg står litt utenfor, og så ser jeg inn. Mens før så var jeg alltid inni.

Ble plassert i kristenbås

Som ung stjerne i tenårene ble Sissel Kyrkjebø presentert ikke bare som den nasjonalromantiske drømmen som fremdeles passer perfekt inn blant maleriene til Hans Gude og J.C. Dahl på Nasjonalmuseet i Oslo. Hun ble også plassert i en kristenbås som ikke bare var uproblematisk for henne.

– Jeg startet jo så ung, hadde det lange håret og var litt sånn Synnøve Solbakken-aktig. Samtidig sto jeg frem som kristen. Jeg tror det ble litt stigmatisering, sier hun.

– Andre har i litt for stor grad fått definere troen for meg.

Å bryte med det kristne livssynet har likevel ikke vært et alternativ for henne.

– Den norske kirke er min kirke. Der føler jeg at jeg får lov til å ha mine tanker og være den jeg er. Den passer til mitt temperament, sier Sissel.

– Andre har i litt for stor grad fått definere troen for meg.

—  Sissel Kyrkjebø

Sjokkert av røyk og gammeldansk

Hun er innforstått med at ulike mennesker har ulike temperament. Hun må humre når hun kommer på et menighetsrådsmøte hun dumpet innom mens hun var i Danmark. Der lå røyken tett i menighetshuset og gammeldansken stod på bordet.

– Jeg ble jo sjokkert, ler hun.

I dag tolererer hun mye, og er opptatt av fellesskapet med annerledes troende. Respekten for andres menneskers tro har hun tatt med seg fra barndomshjemmet.

– Jeg liker ikke at folk skal bestemme over andre. Jeg har virkelig problemer med fanatisme. Det er derfor jeg sier at vi skal vise respekt og toleranse, sier hun.

– Videreførte du noen av tankene dine om tro da du selv stiftet familie og fikk barn?

– For meg har det vært viktig at barna mine skulle kjenne kulturarven vår, et samfunn som er bygget på den kristne troen. Det er der vi kommer fra. Men barna må få velge selv. Jeg tenker at det viktigste er å ha en base, selv om det skulle være å være ateist.

Har tonet ned troen i det offentlige

Blant maleriene hun merker seg på Nasjonalmuseet er Theodor Kittelsens «Kvitebjørn kong Valemon». Sissel har selv sittet på en slik kvitebjørn, under OL i Albertville – enda ett av hennes eventyrlige sangoppdrag. Den duse stemningen i maleriet kan likevel lignes med hvordan den modne Sissel omtaler sin egen kristne tro:

– Jeg tror fremdeles, men troen er blitt dusere.

– Det er ærlig, det du sier. Føler du at du var en tydeligere kristen før?

– Ja, jeg tror nok det. Da var jeg i det kristne miljøet hele tiden. Det er jeg ikke nå. Men gjennom musikken kjenner jeg fremdeles troen. Gjennom sangene.

– I sangene holder du kontakten med Gud?

– Ja, der er kanalen fortsatt åpen!

Sissel føler seg som en sindig vestlending når det kommer til tro. Hun føler seg for eksempel mye mer privat om det kristne livssynet sitt enn en jevnaldrende artist som Carola, som hun kjenner.

– For min del har jeg ikke hatt behov for å snakke offentlig om det kristne livssynet mitt. Jeg har ikke kjent press til det fra musikkbransjen. Jeg har nok tonet det ned selv, vil jeg tro.

– Dette er kanskje en utfordrende samtale for deg?

– Det er jo det. For tro er noe jeg holder tett inntil kroppen.

– Jeg tror fremdeles, men troen er blitt dusere

—  Sissel Kyrkjebø

Den kristne troen gir trygghet

Sissel elsker å kjenne roen og gudsnærværet hun kan få under gudstjenester i kirken. Ikke bare der, riktignok. Gudsnærvær kan hun kjenne på når som helst, også i møte med annerledes troende.

– Det spiller ingen rolle for meg hva andre folk jeg møter tror på. Jeg kan likevel kjenne på et fellesskap, på åpenhet, på en «connection». Vi har så lett for å se på ulikhetene fremfor det vi har felles, sier hun.

– Hva vil du si er det viktigste for deg i din kristne tro?

– Jeg tror det er følelsen av at jeg ikke er alene. At jeg har noe som gir meg trygghet og ro, sier Sissel.

Hun tror på en meningsfull helhet i tilværelsen.

– Når jeg har hatt det tungt og vanskelig, har jeg senere sett tilbake og tenkt: «Å ja, men da lærte jeg det!» Og så plutselig treffer jeg folk jeg kan hjelpe fordi jeg har opplevd det har gjort, sier hun.

Hun stoler også på at det må være en mening bak det hun har fått oppleve i karrieren. Riktignok vet hun ikke helt hva hun skal si til at hun tolket noen av de største nasjonale begivenhetene i Norge gjennom flere tiår.

– Man blir jo utrolig ydmyk, sier hun.

– Jeg kan ikke si ja til ting hvis jeg ikke kan gå inn i det med hele meg. Jeg kan ikke gjøre noe halvhjertet.

Mener påsken forteller om menneskene

– For mange er du også lyden av jul, gjennom de vakre juleplatene og julekonsertene dine. Hvor viktig er julesangene for deg på et personlig plan?

– Jeg har et utrolig nært forhold til julesangene. De er en del av oppveksten min. «Et barn et født i Betlehem». «Mitt hjerte alltid vanker». «O helga natt» – selv om det ikke er en salme. Det er så mye drama i dem!

Sissel synes julehøytiden har fått en ekstra dimensjon etter at hun begynte å tenke på at Jesus selv var en flyktning. Det setter julebudskapet i perspektiv for henne, og sender en alvorlig tone inn i all gleden og hyggen. Når hun holder julekonserter, søker hun å sette sammen et program som rommer det vakre, det barnlige, det alvorlige og det lekne.

– Kanskje alt dette oppsummeres i ordet «barn», som julen jo handler om – barnet som blir født?

– Det er akkurat det! Jeg er glad for at du sa dette. Julen er barnas høytid, en familiehøytid, samtidig som den for noen kan være den vanskeligste tiden på året. Julen er en høytid som viser at kjærligheten står i sentrum. At det har skjedd noe som er så stort at vi ikke kan forstå det, sier hun.

– Nå er det snart påske allerede. Hva slags forhold har du til påsken?

– Den tar nesten pusten fra meg. Det er hyllest på søndag og korsfestelse på fredag. For meg forteller påsken noe om hvordan vi mennesker er. Hvor svikefulle og redde vi kan være. Folk som roper «korsfest», kanskje uten å vite hva de roper korsfest til. Jesus døde på korset, men det er alt som skjer rundt ham jeg synes er mest skremmende.

For meg forteller påsken noe om hvordan vi mennesker er

—  Sissel Kyrkjebø

Tror på oppstandelsen

– Hvem er Jesus for deg? Hvordan ser du på ham?

– Han var en som hadde evner ingen andre hadde. Vi vet jo at han har levd. At han stod opp igjen fra de døde har vi ingen beviser for, men jeg tror det må ha skjedd.

– Du tror på Jesu oppstandelse?

– Ja, jeg tror på den. Man kan gjerne kalle meg litt naiv, men det må jo ha skjedd. Oppstandelsen har også en dypere mening. Når alt ser som mørkest ut, blir det født et nytt håp, sier Sissel.

Hun tror at hun en gang kommer til å få møte Jesus selv.

– Tenk å få møte en sånn person som ham. Jesus satte dype spor etter seg. Han er enormt inspirerende!

---

4 raske

• Gud er: She is black
• Jeg klarer meg ikke uten: Stillhet
• Boken alle må lese: Frode Gryttens Den dagen Nils Vik døde
• I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: «Herre Gud, ditt dyre navn og ære». Jeg elsker den positive og majestetiske energien i både tekst og melodi. Den løfter og gir håp og trøst.

---