– Det å lese har blitt mitt forsøk på å forstå både verden og meg selv på.
Victoria Bø sitter på Nasjonalbiblioteket i Oslo sentrum.
Hun er forfatter, tidligere forlagsredaktør, og nyslått kommunikasjonsleder i Misjonssambandet.
– Bøker gir ikke svart-hvitt fasitsvar, spesielt ikke litteratur. Det er ofte en sånn åpenhet, en undring, historier som kan gå ulike veier. Bøker er et fint speil å prøve å kikke inn i for å forstå verden.
Det var Bø selv som foreslo å møtes her på Nasjonalbiblioteket. De flerfoldige tusen bøkene som står på hyller i sal etter sal er riktige omgivelser når Victoria Bø skal fortelle om hva hun tror på.
For henne har bøker vært en viktig en viktig byggestein i å danne grunnlaget for egen tro, da det ikke lenger var nok å lene seg på hva foreldrene hadde oppdratt henne til. Hun trekker blant annet fram kristendomsbøkene til Narnia-forfatter C.S. Lewis.
Men det hun fikk fra foreldrene var et godt fundament å bygge videre på.
– Å få lov til å bli kjent med bibelhistoriene som barn har jeg som voksen skjønt at har vært en gave.
Å bli invitert inn
Med oppvekst i Fredrikstad, i den lokale menigheten, på bedehuset, i barnekoret og omkranset av kristen tro, tok Victoria Bø fatt på livet med ei lys gudstro i bagasjen. Etter fullført videregående skole satte hun kursen mot litteraturstudier i Oslo.
Det ble en periode i Bøs liv hvor hun ikke var særlig interessert i det kristen tro hadde å tilby henne.
---
Victoria Bø
- Alder: 53 år.
- Nyansatt kommunikasjonsleder i Misjonssambandet. Har tidligere hatt samme stilling i Normisjon. Kommer nå fra stillingen som forlagsredaktør i IKO Forlaget.
- Har skrevet ni bøker, både skjønnlitteratur og sakprosa. Blant annet bøker om tro, bønn og pilegrimsvandring.
- Var fra 2009 til 2014 utsending for Normisjon i Aserbajdsjan.
- Kommer fra Fredrikstad, bor i Sandvika i Bærum.
- Gift med John Gjertsen.
---
– Jeg har alltid trodd at Gud har eksistert, men jeg har i perioder vært mer eller mindre nær Gud og kristen tro. Så i forbindelse med studietida så var jeg mye mer opptatt av å studere, lære og være.
Veien ut av slike perioder skulle vise seg å være relativt enkel: Hun trengte å bli invitert inn. I studietida betydde det å bli invitert med på gudstjeneste i Storsalen menighet. Da hun og mannen studerte og bodde i England fant de ei lokal storbykirke midt mellom mange kjøpesenterbygninger. Første gang de oppsøkte kirka ble de invitert til å spise lunsj med studentene som hørte til i menigheten.
– Jeg har gode erfaringer med å bli invitert med i fellesskap. Det å invitere andre med på et måltid eller et møte kan være en veldig lavterskel måte å drive misjon på.
En helt ny invitasjon Bø har fått de siste årene er til å holde tale på gudstjenester. Det er en annerledes utfordring for henne, forteller hun, men som har gitt henne mulighet til å utforske bibeltekster på en ny måte.
– Og fordi jeg er forfatter, og sånn sett kommer fra tekstsida, interesserer jeg meg for å lese bibeltekstene veldig tett på. Å forholde seg til teksten sånn som den er og lese den helt nært, har fornyet bibellesinga mi.
Ulike bønnespråk
Den siste tida er det fortellingene om Bartimeus og kvinnen som hadde blødninger som har ligget lengst framme i pannebrasken. Det har en naturlig årsak: Hun talte over tekstene søndagen før intervjuet ble gjort.
---
4 raske
- Gud er: «mysteriet Gud» og «Far med stor F».
- Jeg klarer meg ikke uten: bønn, bøker og frisk luft i form av friluftsliv.
- Boken alle må lese: Bibelen.
- I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: «Fager kveldssol smiler».
---
Bø er opptatt av måten den blinde Bartimeus snakker til Jesus på:
– Han roper for å bli sett av Jesus, og han løper for å komme bort til Jesus. Det er hans bønnespråk.
I en beslektet evangelietekst møter vi kvinnen som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun valgte bare å røre ved Jesu kappe.
– Det er noe med kontrasten mellom disse to menneskenes bønnespråk som jeg synes er spennende. Det viser hvordan vi kan komme til Jesus på veldig forskjellige måter, og med veldig forskjellig språk, sier Bø. Hun fortsetter:
– Det synes jeg er fascinerende: alle de veiene folk finner fram til tro på. Så forskjellige veier som fører fram til samme Gud.
– Hvordan er ditt bønnespråk?
Jeg har et kall til å være med og fortelle om Jesus
— Victoria Bø
– Det varierer nok med hva jeg ber for. Jeg tror jeg ber både med et slags innsteg mot Guds hellighet, men også med mine egne ord og det som ligger meg på hjertet. Jeg tror egentlig prøver å komme med det språket jeg naturlig har som menneske – også i bønn.
Vil forme rollen
Jobben Victoria Bø nå har begynt i tilhørte tidligere Espen Ottosen, som nå jobber som kommentator i Dagen. Ottosen markerte seg også i den tida som en tydelig samfunnsdebattant, som ikke var redd for å forsvare konservative kristne verdier i offentligheten. Etter lang tids uro i organisasjonen, endte det med at Ottosen sluttet i jobben, blant annet som følge av de såkalte misjonærbarn-sakene. Nå er mye forandret.
For det første har hele stillingen byttet navn. Victoria Bø er ansatt som kommunikasjonsleder, og ikke informasjonsleder. For det andre er hun et helt annet menneske.
– Ja, jeg tenker nok at jeg skal forme rollen på min måte.
De siste årene har så å si alle de fremtredende stillingene i Misjonssambandet byttet innehaver. Nå har organisasjonen ny generalsekretær, ny hovedstyreleder, ny personalleder og nå også ny kommunikasjonsleder.
– Hva tenker du om å være den siste brikken i et ganske nytt lederskap?
– Det er jo det som er landskapet i jobben jeg har sagt ja til. Og når man kommer inn som ny på en arbeidsplass har man ofte et godt blikk for hva funker og hva man kan endre. Nyansatte kan stille spørsmål som andre ikke har stilt på en stund.
– Selv om du nok skal ha en mindre framskutt rolle enn din forgjenger, skal du være talsperson i en organisasjon som fortsatt praktiserer tjenestedeling, hvor kvinner ikke kan ha de øverste lederrollene. Hvordan blir det?
– Du, der tenker jeg at jeg står støtt på det trosgrunnlaget Misjonssambandet har. I dag er vi dessuten flere kvinner som sitter i ledergruppa. Og når det gjelder organisasjonspolitiske ting, mener jeg det er debatter organisasjonene må ta innad.
Kall og retreat
I misjonslandskapet er «kall» et stort ord. Noen tolker ordet som en tydelig beskjed fra Gud om å gå ut, og gjerne hvor ferden skal gå. Andre vil bruke det mer generelt: Alle kristne er kalt til å være Jesu etterfølgere, hva nå enn det måtte innebære.
– Er du kalt til den nye jobben din?
– Ja, jeg tenker at jeg har et kall til å være med og fortelle om Jesus. Å få lov til å gjøre det i ramme av en av Europas største misjonsorganisasjoner, det synes jeg er veldig meningsfylt.
Bø tror at de tidligere generasjonene hadde en oppfatning av ordet enn hun selv har nå. Men hun synes likevel kallsbegrepet er både vakkert og spennende. Da hun og mannen endte opp som utsendinger for Normisjon i Aserbajdsjan skjedde valget om å reise ut temmelig raskt. Begge to var lærere på Danvik folkehøgskole, og mannen hennes var i den forbindelse på tur til Aserbajdsjan. Der ble han spurt om ikke det kunne være noe å sendes ut til misjonsmarken der?
Etter en telefonsamtale, hvorpå kona svarte at hun måtte tenke litt på det, var avgjørelsen klar: De skulle til Sentral-Asia.
Bø forteller at det kjentes som en riktig utfordring. Med bekreftelse og gode råd fra folk omkring var de klare til å reise.
Gud er mye større enn oss, så det at vi ser og forstår bare stykkevis og delt, lever jeg godt med
— Victoria Bø
– Dere hadde ikke behov for noen stor visuell eller åndelig kallsopplevelse?
– Det ville jo vært veldig fint. Det hadde vært helt supert med «skriften på veggen». Men nei, jeg tror egentlig ikke vi hadde behov for det, og sånn var det jo ikke. Det var ikke det eneste som ville vært avgjørende for oss.
Når hun får spørsmål om hun har hatt noen slike opplevelser i livet, poengterer hun at det er et stort spørsmål. Etter litt tenking våger hun seg frampå:
– Jeg føler at jeg har fått mange, og håper å få mange flere også, muligheter til å se Guds påvirkning på mitt liv. Og det kan være på mange måter, for eksempel gjennom ting jeg leser, gjennom samtaler, mennesker jeg møter.
Nå har også bønn blitt enda viktigere for henne.
– Det er kanskje min viktigste trospraksis, sier Victoria Bø om interessen for bønn.
Jeg har nok mine ‘hvorfor’ jeg også, og ‘hvor er du nå, Gud, i dette?’, og ‘hvorfor handler du ikke her?’
— Victoria Bø
Å vende seg til Gud i bønn beskriver hun både som å se Gud, og å bli sett av Gud. For noen år siden skrev hun også ei bok hvor hun utforsket bønnepraksiser. Hvilke ulike måter går det an å be på? Hvilke bønnetradisjoner er det som passer best for hver enkelt?
For forfatteren selv er det viktig å starte hver dag med en bønn. Enten hun leser et stykke fra ei tidebønnbok, ber fritt for seg selv eller lytter til en bibellesing, rammer bønnen inn dagen hun er i ferd med å gi seg i kast med.
Det samme gjelder kvelden. Da ser hun tilbake på dagen som har gått, og takker for det hun har fått oppleve. Viljen til å be har vokst seg sterkere de siste årene. Sammen med den har det også kommet en lengsel etter stillhet.
– Jeg prøver å få til en retreat i året, for å være i det stille rommet og søke påfyll.
For Victoria Bø er det gledesfylt å reise på retreat. Men de første dagene kan hun kjenne på både slitenhet og trøtthet.
– Men når jeg går ut kjenner jeg at jeg har fått mye ny energi.
Hvorfor?
I Den norske kirkes nattverdsliturgi, like før menigheten proklamerer at «Kristus døde, Kristus sto opp, Kristus skal komme igjen», uttaler liturgen at «Stort er troens mysterium». At Gud er et mysterium, er det første Victoria Bø svarer når hun får spørsmål om hvem Gud er.
– Jeg trenger ikke på noen måte å forstå alt ved Gud. Gud er mye større enn oss, så det at vi ser og forstår bare stykkevis og delt, lever jeg godt med.
Det betyr at hvis hun hadde fått mulighet til å stille Gud ett spørsmål, tror hun ikke hun hadde benyttet seg av tilbudet.
– Jeg tror jeg heller hadde sagt «takk». Men det betyr ikke at det ikke er mange spørsmål i mitt liv og ting som jeg både blir fortvila over, og gjerne skulle sett annerledes. Jeg har nok mine «hvorfor» jeg også, og «hvor er du nå, Gud, i dette?», og «hvorfor handler du ikke her?».
Men for Bø trumfer Guds storhet og mysterium behovet for svar.
– Jeg trenger ikke å forstå og forklare Gud.
Svarene kommer ikke alltid og ikke nødvendigvis på en ventet måte. Men det er ikke de store spørsmålene som opptar Bø mest. I hvert fall ikke til nå.