På Kunsten i Aalborg sto jeg i et stort, åpent rosa rom sammen med konfirmantene mine. Tittelen på utstillingen var: «Hvis du kan se det jeg ser». Kuratert av designeren Stine Goya, presenterte et hjørne av rommet fem skjermer som viste videoer av barn som sov – ett barn per skjerm, fra en liten jente på tre år til en tenåringsgutt på femten. Lys falt gyllent over dynene deres, og vi var i et rom som minnet om et soverom, med en plysjaktig høy madrass i midten, som vi kunne sitte på. Det hele føltes fredelig, nesten idyllisk.
Men så kom forklaringen. Kunstneren hadde filmet disse barna i Ukraina, etter at de var reddet tilbake fra Russland. De hadde blitt bortført fra foreldrene sine under krigen og brakt til et fremmed land. Videoene viste dem våkne opp etter sin første natt i trygghet, i deres egne senger. De ser igjen det kjente ansiktet til mor eller far. Plutselig forandret det rosa rommet seg – fra å være et sted for harmoni til å bære historier om smertelig atskillelse og savn.
Vi er fremmede i verden, ikke bare for andre, men også for oss selv
Tittelen «Hvis du kan se det jeg ser» er hentet fra et dikt inngravert i gulvflisene på museet. Det inviterer oss til å reflektere over hvordan vi ser – ikke bare kunsten, men verden, hverandre og oss selv. Hva ser vi egentlig?
Vi er fremmede i verden, ikke bare for andre, men også for oss selv. Det å finne et sted, en tilhørighet, er noe vi lengter etter i et samfunn som kjører i et høyt gir. Virkeligheten fremstår fragmentert. I møte med mennesker som ser oss, opplever vi kanskje for et øyeblikk en slags helhet. Det kan være en venn, en forelder, eller til og med en fremmed som møter oss med kjærlighet. Det blikket kan være som å bli sett av Kristus, og erfare for en stund at alt faller på plass. Ro. Det er øyeblikk hvor fremmedhet blir forvandlet til relasjon og vi kan komme til å se at vi hører til et sted i verden. Og vi kan sette oss i andres sted, og se forbindelsen vi mennesker faktisk har, også når det ser helt umulig og usikkert ut i verden som omgir oss.
I møte med de sovende barna på skjermene, og deres historie, ble konfirmantene spurt om hva de så. En av dem svarte: «Jeg synes man kan se at det er håp.»
---
Apostlenes gjerninger 3,1-10
Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time. Da kom noen bærende på en mann som hadde vært lam helt fra mors liv. Hver dag satte de ham ned ved den tempelporten som kalles Fagerporten, så han kunne tigge om gaver fra dem som gikk inn på tempelplassen. Da han så Peter og Johannes som var på vei inn, ba han om en gave. De så fast på ham, og Peter sa: «Se på oss!» Han gjorde det og håpet de ville gi ham noe. Men Peter sa: «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: [Reis deg og] gå!» Og han grep ham i høyre hånd og reiste ham opp. Straks fikk han styrke i føttene og anklene, han sprang opp, sto på føttene og begynte å gå omkring. Han fulgte dem inn på tempelplassen, hvor han snart gikk, snart sprang, mens han sang og priste Gud. Og alle så hvordan han gikk omkring og lovpriste Gud. De kjente ham igjen og visste at det var han som pleide å sitte ved Fagerporten og tigge om gaver, og de ble slått av undring og forferdelse over det som hadde hendt ham.
---