Tenk det. Selveste Paulus ber om forbønn i dagens bibeltekst. Hvor mye mer trenger da ikke vi det? Og hva ber han om? Frimodighet. To ganger, på bare to linjer. Når selv misjonsapostelen Paulus trengte forbønn for frimodighet – hvor mye mer behøver da ikke vi det?
I dag feirer vi to av de best dokumenterte martyrene fra den tidlige kirken: Perpetua og Felicitas. Mange av de første kvinnelige martyrene var jomfruer, men ikke disse to kvinnene fra Kartago i Nord-Afrika (dagens Tunisia).
Den 22 år gamle adelskvinnen Perpetua hadde et to måneder gammelt barn da hun ble arrestert. Hennes jevnaldrende slave, Felicitas, var åtte måneder gravid. I fengselet fikk Perpetua den første av flere visjoner om sin egen martyrskjebne. Hun så at hun gikk inn i himmelen på en stige.
Den fengslede læreren hennes, Saturus, fikk også en visjon. Han så seg selv og Perpetua bli ført til himmelen av fire engler. Der møtte de fire kristne som allerede hadde lidd martyrdøden i den samme forfølgelsen under keiser Septimus Severus. I en annen visjon så Perpetua seg selv gå ut på arenaen, der hun i kamp trampet på Satans hode.
Perpetua, Felicitas, Saturus og tre andre kristne ble dømt til døden ved å kastes for de ville dyrene på stadion. Men romerne henrettet ikke gravide kvinner, så Felicitas måtte føde før henrettelsen. Datteren hennes ble adoptert av en medkristen, mens Perpetuas baby ble tatt hånd om av sin mormor.
Kildene forteller at de kristne gikk inn på arenaen «med muntre, tapre miner som om de var på vei til himmelen». «Du dømmer oss – Gud vil dømme deg!» ropte de til prokuratoren Hilarion. Perpetua kom sist, «Kristi sanne brud og Guds yndling; hennes gjennomborende blikk gjorde alles øyne forlegne.»
De ville dyrene skadet dem, men drepte dem ikke, så soldatene måtte fullføre henrettelsen. De kristne kysset hverandre til fredshilsen før sverdet traff strupen. Perpetua styrte selv sverdet til det siste støtet, etter at soldatens første, klossete støt med sverdet var forfeilet.
Fortellingen om Perpetua og Felicitas lidelse og død er en av de mest levende, autentiske beretningene vi har om de tidlige martyrene
Dette skjedde den 7. mars i år 203. Litt av noen sterke kvinner å minnes dagen før kvinnedagen!
Fortellingen om Perpetua og Felicitas lidelse og død sammen med sine fire mannlige lidelsesfeller er en av de mest levende, autentiske beretningene vi har om de tidlige martyrene. Den ble delvis nedskrevet av Perpetua selv, delvis av Saturus, og avsluttet av et øyenvitne – muligens kirkefaderen Tertullian. På 300-tallet ble den lest høyt i kirkene i Nord-Afrika.
Perpetua og Felicitas nevnes fortsatt i Den katolske kirkes eukaristiske bønn. Hver gang vi ber nattverdsliturgien fra den romerske kanon, minnes vi navnene deres sammen med de hellige apostlene og martyrene.
Må Perpetua og Felicitas be for oss, her og nå, så vi får den frimodigheten Gud gav dem. Dette er den virkeligheten vi synger om i salmen «Guds kirkes grunnvoll ene», der det siste verset lyder: «Så er hun [kirken, min anm.] alt her nede forent med Gud og dem som står for ham med glede, og alt er kommet frem. Hør deres jubel tone!
Å Herre, hjelp at vi får synge for din trone med dem til evig tid!»
En dag håper jeg å få synge med Felicitas, Perpetua og Paulus. Tenk det! Å, for en jubel det skal bli!
---
Efeserne 6,18-20
Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, også for meg. Be om at de rette ordene må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan gjøre evangeliets mysterium kjent, det som jeg er sendebud for også mens jeg er i lenker. Be om at jeg ved evangeliet får frimodighet til å tale slik jeg skal.
---