Det var i Jerusalem jeg så henne. Vi var i Gordons Golgata: En frodig hage med gamle, høye trær. Her ligger det en jødisk, eldgammel, tom rullesteinsgrav av den typen Jesus ble lagt i.
Det var en stille, tidlig morgen, før de mange turistene var kommet. Vi hadde feiret gudstjeneste. Sunget. Bedt. Da var det jeg fikk et glimt av henne. Hun som elsket så høyt. Så høyt at hun skyndte seg til graven mens det ennå var mørkt. Maria fra byen Magdala ved Galilea-sjøen. Hun hadde fulgt Jesus der han gikk, rundt omkring i landsbyene og byene (Luk 8,1-2). Sammen med «de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea» (Luk 23,49) fulgte hun Jesus hele veien til korset på Golgata (Joh 19,25). Bortsett fra disippelen Johannes var det bare kvinner som var trofaste nok – og modige nok – til å følge Jesus helt til korset.
«I all Jesu lære, som i hans liv, finnes det ingen ting som anerkjenner den diskrimineringen av kvinner som var typisk for hans epoke. Tvert om uttrykker hans ord og gjerninger alltid den respekt og ære kvinner har rett til,» sier pave Johannes Paul II.
Hva tenker Den katolske kirke om kvinner? «Kvinnen har en svak vilje. Hun kan derfor ikke bli fri hverken som karakter eller menneske,» sa den førkristne filosofen Aristoteles. Så kom Kirken. Den sier det motsatte: At kvinnen er skapt med fri vilje, slik at hun kan bestemme seg for det som hun er bestemt til. I likhet med mannen kan hun bli et fritt menneske ved å velge Gud.
Bortsett fra disippelen Johannes var det bare kvinner som var trofaste nok – og modige nok – til å følge Jesus helt til korset.
Maria med de sju onde åndene ble fri da hun valgte Jesus. Og nå var hun altså her, i hagen. Hun klarte ikke å vente lenger. «Tidlig om morgenen den første dag i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven.» (Joh 20,1) Ifølge Johannes kommer hun alene, og oppdager at steinen foran graven er rullet bort. Hun løper for å hente Peter og Johannes. Sammen løper de tilbake til graven. Peter og Johannes går inn og ser at graven er tom. Om Johannes står det at «Han så og trodde» (Joh 20,8). Deretter går disiplene hjem.
Maria derimot, blir stående. Gråtende bøyer hun seg inn i graven og ser to engler sitte der Jesus hadde lagt. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør de. Hun svarer: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snur hun seg og ser Jesus. Men hun skjønner ikke at det er ham. Jesus stiller samme spørsmål: «Hvorfor gråter du, kvinne?» Maria tror at hun snakker med gartneren, og forklarer hvor forvirret hun er: Noen har tatt Jesus. Er det kanskje han, gartneren, som har gjort det? Jesus forklarer ingenting. Han sier ikke bebreidende: «Skjønner du ikke at det er jeg som snakker med deg?» Han sier: «Maria». Bare det ene ordet. Navnet hennes. Og hun svarer «Rabbuni» – Mester.
Ifølge den latinske Vulgata-oversettelsen sier Jesus så til henne: «Noli me tangere». «Rør meg ikke». Fordi tidspunktet er galt; «for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» (Joh 20,17) Men sa han det? Ifølge St. Augustin og flere katolske bibeloversettelser sa Jesus: «Ikke hold meg fast, for jeg har ennå ikke steget opp til Far.» Det stemmer bedre med at Matteus forteller at hun «gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham» (Matt 28,9).
Maria fra Magdala er det første vitnet, og hun bærer hederstittelen apostlenes apostel. Hun er den som får gå til disiplene og si: «Jeg har sett Herren!» En tidlig, stille morgen. Den dagen verden var blitt ny. I en frodig hage – som en avspeiling av Edens hage. Nær korsets tre. Livets tre.
Å salige stund uten like! «Jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så.»
---
Lukas 8,1-3
I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.
---