For noen urolige og omskiftelige tider vi lever i. Endringene kan skape både engstelse og uro. Det svinger, slik det også gjør i denne salmen.
Uroen som beskrives kommer innenfra: Min sjel er tynget av sorg.
Og den kommer utenfra: Fiendens hån går gjennom meg.
Salmen starter med et bilde fra dyreriket: en hjort som lengter etter bekker med vann. Jeg har aldri sett en tørstende hjort, men det er blitt meg fortalt at de gir ettertrykkelig uttrykk for sin tørst. De skal visstnok komme med noen vanvittige ul, i sin søken etter noe som kan stille tørsten.
Vi har evnen til både å se det gode og det vonde. Ja, ikke bare se, vi eier de begge også
Når salmisten bruker dette bildet, forteller det meg at det er helt innafor å klage min nød høyt. Rette savnet, uroen, frykten, mot Herren Gud. Det er nettopp det han gjør i denne salmen. Ja, det er som om hans indre smerte skaper lengselen etter Gud. Og innimellom klageropene, viser det seg noen lysglimt av håp. En strime av lys slipper inn i det mørke rommet han er i. Så blir det mørkt igjen. Før døra inn til lyset åpnet litt på ny...
Denne vekslingen. Er det ikke sånn vi ofte er? Vekslende?
Vi har evnen til både å se det gode og det vonde. Ja, ikke bare se, vi eier de begge også, både det gode og det onde.
I sin nød, gir salmisten uttrykk for sin fortærende lengsel etter, og håp om, lys, at det gode skal skje, at sorgen skal erstattes med glede. Selv midt i det vonde gir han ikke slipp på strimen av lys. Det er som han har en trassig tro, en tro som ikke gir seg. I siste strofe slår han liksom litt i bordet, strammer seg opp, og sier bestemt: jeg VIL vente på Gud. Dette vonde SKAL IKKE går av med seieren! Ja, det er vondt nå, men dette er ikke siste runde.
«Enda en gang skal jeg prise ham, min frelser og min Gud» Og hans ord kan bli våre, bli mine, midt i en verden der det akkurat nå kan synes å være litt mye av det onde. Mens vi venter på at det gode bryter fram, kan vi ta opp kampen mot det vonde, både det som kommer fra vårt eget indre og det som kommer utenfra.
---
Salmene 42,6-12
Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel, hvorfor er du urolig? Jeg vil vente på Gud! Enda en gang skal jeg prise ham, min frelser og min Gud. Jeg er tynget av sorg, derfor går min tanke til deg fra Jordan- og Hermonlandet, fra berget Misár. Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg. Herren sender sin godhet om dagen, sangen hans er hos meg om natten, en bønn til mitt livs Gud. Jeg sier til Gud, min klippe: «Hvorfor har du glemt meg, hvorfor må jeg gå og sørge mens fienden plager meg?» Fiendens hån går gjennom marg og bein. Hele dagen sier de: «Hvor er din Gud?» Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel, hvorfor er du urolig? Jeg vil vente på Gud! Enda en gang skal jeg prise ham, min frelser og min Gud.
---