Har du sett en gjest komme ubedt og ta plass ved siden av hedersgjesten? Eller selv vært den ubudne gjesten, entret selskapet og begynt å massere hedersgjesten? Jeg vil tro de færreste av oss har vært der, men det må ha vært omtrent slik det var, da kvinnen, som var den alle baksnakket, kom til Simons hus. Hun knelte ned ved Jesu føtter og begynte å vaske dem med tårene sine og tørke dem med håret sitt.
Hva hadde hun opplevd med Jesus i forkant av dette? Hva gjorde at hun ga blaffen i skikk og bruk, og lot skam fare? Jesus antyder at han kjenner henne, han vet hun har en fortid (hvem har ikke det!), ja hun har kanskje en nåtid også (hvem har ikke det!), som gjør at hun ikke er bra nok for det gode selskap. Likevel lar Jesus henne komme.
Jesus må ha sett henne for den hun var, ikke for det folk sa. Han må ha sett hjertet hennes, mer enn kun hennes ytre. Han må også ha sett hennes mørke - han kjenner åpenbart til at det - og han må ha tålt alt sammen. Han har tatt henne imot som den hun er, og møtt henne med en kjærlighet som har gitt henne styrke til å trosse blikk, fordømmelse, hvisking og tisking.
Jesus må ha sett henne for den hun var, ikke for det folk sa
Erfaringen gjør at hun vil ha mer av ham. Det holder ikke å være på avstand. Hun vil nærmere! Så nå kommer hun med hele seg. Med tårene, håret, hendene, og øser over ham det dyreste hun eier: denne velduftende salven som trolig var hennes livsforsikring. I stedet for å spare den til usikre tider, åpner hun den, og kaster bort muligheten til å få noe for den senere. Relasjonen til ham som hadde tatt henne imot så betingelsesløst, var viktigere enn økonomisk trygghet og folks anseelse.
Kan Jesu ord ha skapt et snev av selverkjennelse i resten av selskapet, slik at de også så sitt eget grums? Jeg håper det.
Kan kvinnen hjelpe meg til å se inn i meg selv, i stedet for å peke på andres grums? Jeg håper det. Kan hun lære meg å øse ut til Jesus, både det lyse óg det mørke, og med det vise meg at han tar imot alt sammen? Jeg håper det også.
---
Lukas 7, 36-50
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
---