«Sannhet – hva er sannhet?». Spørsmålet har blitt stående som et av de evige. Uansett hvilken tid et menneske lever i, uansett omstendighet; det å søke sannheten ser ut til alltid å ha vært sentralt. For hvis ikke det er sannheten som vises, hva er det da?
«Alt i hop er tøv og tant» sa Ibsens mor Aase til sønnen Peer, da han skrøt av sine geberder med bukken. Men hvordan skulle hun vite hva som bodde i sønnen? Og hvordan skal jeg kunne vite hva som bor i min neste? De eneste som kan vite hva jeg faktisk har i mitt hjerte, er Vår Herre og meg selv. Ja, knapt nok. For er det ikke slik at vi av og til også lurer oss selv? Vi våger ofte ikke å se sannheten om oss selv i øynene. Så den som står igjen og kjenner den dypeste sannheten om meg, er Gud selv. Hvordan opplever jeg den erkjennelsen? Skremmer det? Frigjør det?
“Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre”, skriver David i salmen. Han henvender seg til Gud, og vet at hos ham er det nåde, selv om sannheten er grell.
Den som står igjen og kjenner den dypeste sannheten om meg, er Gud selv
David vet at å sitte alene med sannheten om sitt innerste, vil kunne føre til selvfordømmelse. Men om han gir dette skammelige, hemmelige til sin Skaper, vet han at han vil bli tatt imot, til tross for det skrekkelige som har skjedd.
Det er som David intuitivt kjenner til dybden i det Jesus skal si mange år senere: “...sannheten skal gjøre dere fri.” (Joh 8,32)
Å leve med løgn kan føre til at man skjuler seg, unngår å møte blikket fra andre, man vender seg bort. Det kan ødelegge relasjoner og isolere oss. Denne salmen forteller oss at Herren Gud, den barmhjertige, vil fri oss fra dette. Han inviterer meg til å gi ham det ingen andre kjenner til. Det vil kunne skape noe nytt i meg, og Gud, som utsletter skylden og skammen, vil igjen kunne gi meg av sin glede, vil igjen la meg stå oppreist.
Det er så løfterikt! Å la den sannheten slå rot i meg, gjør at jeg retter meg opp. Og når andre ser det i mitt liv, vil de kunne trekkes mot det samme og vende seg til Gud.
---
Salme 51, 8-15
Se, du gleder deg over sannhet i mitt indre, du lærer meg visdom i det skjulte. Ta bort min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø. La meg få oppleve fryd og glede, la lemmene du knuste, få juble. Skjul ditt ansikt for mine synder, utslett all min skyld! Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd! Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd! Jeg vil lære lovbrytere dine veier, syndere skal vende om til deg.
---