Ettertanke

«Jeg tilhører Guds folk»

ANDAKT: I Kristus er det er helt uvesentlig om folk du deler DNA med har vært biskoper eller sittet på stortinget, vært kassadamer eller bygdetullinger.

«Hva slags folk kommer du i fra?», er et spørsmål man særlig kan få på bygda.

Blod og arv har betydning, og i noen menigheter kan man høre konfirmantenes og dåpsbarnas etternavn bli diskutert under kirkekaffen. I utgangspunktet er dette en vennlig nysgjerrighet, og for en fjortenåring er det kanskje bare koselig når et eldre menneske sier: «Jeg gikk på skole med farfaren din, det var en fin kar.»

I noen kristelige sammenhenger byttes spørsmål om gårder ut med små forhør om slektens misjonsorganisasjonstilknytning, hvorvidt man har gått i Laget eller kjente til den og den emissærfamilien. Et sånt kjent, kristelig navn kan være en flying start for en ung, ny prest eller pastor. Navn og røtter har betydning, og det å ha en tilknytning til et sted og et navn bærer også med seg en sammenheng og en historie som ikke er alle forunt.

Vi skal ikke mange tiår tilbake hvor de som stod oppført med «far-ukjent» i kirkebøker ble nådeløst hetset av voksne og barn

Men der noen bærer navn etter store gårder, hvor åkrene bugner av korn om høsten, har andre navn fra de stedene der ingenting gror, hvor både mann og kone drakk. Noen bærer navn etter kjente, viktige og av og til kontroversielle mennesker, og blir hele tiden sammenlignet og vurdert. Andre har navnet til folk ingen vet hvem er, eller ansiktstrekk fra mennesker folk har fryktet eller foraktet.

For noen har slekt og familie vært et trygt sted, for andre rommer navnet mye smerte. Og selv om ordet løsunge nesten har gått ut av vokabularet, bærer noen ennå sårene etter å ikke ha noe farsnavn i det hele tatt. Vi skal ikke mange tiår tilbake hvor de som stod oppført med «far-ukjent» i kirkebøker ble nådeløst hetset av voksne og barn. I dag er alle barn heldigvis like ekte. Men navn og arv har fortsatt betydning, og avgjør mer enn vi liker å innrømme i likhetssamfunnet Norge.

Derfor er det så fint at dåpen gir oss mer enn en oppføring i kirkeboka, og den gir så mye mer enn en inngang til et individuelt trosliv. Den gir oss faktisk en helt ny slekt og en ny arv hvor alle stiller likt. I Kristus er det er helt uvesentlig om folk du deler DNA med har vært biskoper eller sittet på stortinget, vært kassadamer eller bygdetullinger. Og får vi spørsmålet om hva slags folk vi kommer fra, kan vi slå oss stolt til brystet og si: «Jeg tilhører Guds folk.»

---

Gal 4, 4-7

Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!» Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud.

---

Mer fra: Ettertanke