Det er pinsedag og Peter kremter, stiller seg opp, før han hever stemmen sin. Før han kommer med denne talen, har han resolutt avvist at han og disiplene ikke har drukket seg fulle på søt vin, det er jo bare tredje time på dagen. Dette er ikke unge menns fylleprat! Men en tale jeg ser for meg blir holdt med brennende intensitet av følelsesmennesket Peter.
Han som gjennom evangeliefortellingene går med hjertet i hånda, han som elsker ukalkulert, uten forbehold, impulsiv og åpen. Nå står han der, på pinsedagen, han er tent, tunga hans går fort i munnen. Kanskje blir han euforisk når han kjenner hvor sikker, hvor overbevist og så trygg på det han sier. Kanskje kjennes det som ingenting kan stoppe dem, alt av sorg eller frykt i verden er blåst bort, de har fått Den hellige ånd, de er uovervinnelige. Selv døden er ikke sterk nok til å holde dem fast.
Er man så høyt oppe at man nesten kan røre skyene, er det langt ned til bakken
Å ha det på denne måten i blant er kjempefint. Å kjenne seg så sterk og varm og beskyttet samtidig, kjenne ilden i blodårene. Og tro av hele seg at herifra kan vi klare alt, å tro at man vi skal ikke vakle. For oss som er gitt sjeler med slike store følelser, er nettopp de høydepunktene, euforiens timer noe vi igjen og igjen lengter etter hvis vi først har opplevd det. Jeg skulle gjerne vært der, på pinsedagen. Jeg hadde blitt revet med, det er jeg helt sikker på.
Men er man så høyt oppe at man nesten kan røre skyene, er det langt ned til bakken.
---
Apostlenes gjerninger 2,22-33
Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. For David sier om ham: Alltid har jeg Herren for mine øyne, for han er ved min høyre side, jeg skal ikke vakle. Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet, og selv kroppen skal slå seg til ro med håp. For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket og ikke la din hellige se forråtnelse. Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt. Brødre, la meg tale fritt og åpent til dere om vår stamfar David. Han døde og ble gravlagt, og den dag i dag har vi graven hans hos oss. Men han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovet å sette hans livsfrukt på hans trone. Derfor så han inn i fremtiden og talte om at Kristus skulle stå opp. Det var han som ikke skulle bli værende i dødsriket, og det var hans kropp som ikke skulle se forråtnelse. Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om. Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var lovet oss, og den har han nå øst ut, slik dere ser og hører.
---