Det kan være dager hvor takken og lovsangen ligger ytterst på tunga. De dagene som gnistrer, hvor sløret mellom vår virkelighet og den andre siden er nesten gjennomsiktig. Hvis man står med et nyfødt barn i armene, eller på toppen av et fjell og ser landskapet under seg, når alle bekymringer, regninger, EU-kontroller, skattemeldinger blir totalt uviktige, kan det være som Guds storhet er skrevet med store bokstaver. Eller i unge vårdager, hvor ens hjerte ennå ikke er arrete etter det livet gir av skuffelser, kan det være en enkel sak å uten tvil fortelle høyt til andre og til seg selv, hvor overbevist man er. Hvor sterkt man tror.
Men så kommer de grå, vanlige dagene hvor man har sovet for lite, alt og alle er irriterende. Det nyfødte barnet er nå en hissigpropp som søler yoghurt på jobbuksa di. Det er altfor mye på jobb. Eller det er altfor lite som skjer, hvis man tilhører den delen av befolkninga som lever sitt liv i stille stuer. I disse tåkedagene er lovsangen kanskje langt unna. Foran speilet om kvelden teller man nye grå hår, de unge dagenes selvsikkerhet og skråsikkerhet falmer. Det å tro på Gud, å kalle seg kristen er noe man fortsatt gjør, men i blant kan det kjennes tomt og hult. Jeg har hatt øyeblikk hvor jeg, også ikledd presteskjorte, plutselig har sett meg selv utenfra og tenkt: Hva i alle dager og netter er det jeg står her og sier jeg tror på?
Vær ikke langt borte fra meg, Gud, synger salmisten. Noen kvelder er denne bønnen alt man får til
Og så kommer de dagene hvor dypene under jorda viser sitt mørke ansikt, hvor landskapet revner, hvor grunnen under oss blir ustabil. De timene i våre liv hvor det som for oss er umistelig, likevel blir tatt i fra oss. Dager og netter hvor vi ber og ber, men ikke noe annet høres enn bråket fra verden og grå stillhet. Og vi står igjen med tomme hender, arrete og fillete hjerter.
Vær ikke langt borte fra meg, Gud, synger salmisten. Noen kvelder er denne bønnen alt man får til. Så kommer natten, så kommer en ny morgen. Og får man til å stå opp, ta i mot dagen sånn noenlunde, kan det være lovsang nok noen dager. Kanskje får man til å hviske et lite takk for enda en ny kaffekopp, for enda en dag i denne tåkeverdenen. Her hvor lyset i blant bryter gjennom, og gir oss sekunder hvor alt gnistrer.
---
Salmene 71,12-20
Vær ikke langt borte fra meg, Gud. Min Gud, skynd deg og hjelp meg! La dem som anklager meg, bli til skamme og gå til grunne. La dem som søker min ulykke, bli dekket av vanære og skam! Men jeg vil alltid vente med håp, jeg vil legge min lovsang til all lovsang du får. Min munn skal fortelle om din rettferd, dagen lang om din frelse, enda dine gjerninger ikke kan telles. Jeg vil tale om Herren Guds storverk, forkynne din rettferd, bare din. Gud, fra jeg var ung, har du lært meg opp. Jeg forteller fortsatt om dine under. Gud, forlat meg ikke selv når jeg blir gammel og grå, la meg tale om din kraft til hele den slekten som kommer. Ditt velde og din rettferd, Gud, når til det høye. Du som har gjort så store ting, Gud, hvem er som du? Trengsler og ulykker lot du meg se, men du vekker meg til liv på ny, og du løfter meg opp igjen fra dypene under jorden.
---