Jeg kan forstå ham, den skriftlærde som står langs veien inn til Jerusalem på palmesøndag og rister på hodet. Det kunne vært meg. Jeg kan forstå at han koker av raseri, hinsides provosert av opptoget foran ham: Denne Jesus fra Nasaret som kommer ridende inn i byen, den hellige byen.
Den skriftlærde ser nemlig noe mer enn en mann som rir på et esel og en folkemengde som sang og fniste og jublet langs veien, som om det var noe spesielt som skjedde. For sitt indre øye ser den skriftlærde en annen scene som utspilte seg akkurat på dette stedet for lenge siden: Den gang var det den store Salomo som kom ridende, mannen som spilte hovedrollen i noen av jødenes stolteste øyeblikk.
Kongebøkene innledes med fortellingen om dette fra tronfølgerstriden etter kong David. På den gamle kongens ord hadde presten Sadok og profeten Natan salvet den unge Salomo til konge. De blåste i horn og ropte ut: «Leve kong Salomo!», og «de lot Salomo ri på kong Davids muldyr (…) De spilte på fløyte og jublet høyt. Det var som om jorden skulle revne av lyden.»
De så ikke at Jesus fra Nasaret var oppfyllelsen, meningen, svaret
Jeg kan, som sagt, forstå den skriftlærde for at han blir provosert når Jesus bruker den samme dramaturgien, ridende på et dyr. De skriftlærde og fariseerne skjønner at det ikke er en tilfeldighet når Jesus trer fram på ryggen av de gamle profetiene og fortellingene. Om jeg stiller meg i deres sandaler, gir det mening at det er blasfemien i det Jesus gjør som til slutt feller ham.
Så enten har de rett, og går etter Jesus for hans gigantomaniske selvbilde. Eller så har de helt feil: Øynene deres klarer ikke å se gjennom og forbi sine egne bilder av hvordan Messias skal være. De så ikke at Jesus fra Nasaret var oppfyllelsen, meningen, svaret. Fordi de ikke så det, la de ikke merke til at Jesus, kongen og tjeneren, kom ridende inn i deres eget liv. De holdt så hardt fast på egne bilder at de ble blinde for det nye Gud er i ferd med å gjøre.
Du, som rir på våre grener, som en hersker og en tjener, kom til oss, for vi er blinde. La oss se, så vi kan finne: vi skal se deg som du er.
(første vers av palmesøndagssalmen Hosianna av Garness/Jostein Ørum).