Hvor dum går det an å bli? tenkte noen. Andre sa at pengene heller burde vært prioritert på de fattige. Andre hvisket kanskje: Er det mulig?
En kvinne hadde trengt seg inn i et mannsmøte og fullstendig ødelagt guttastemningen med et dramatisk opptrinn. Hun hadde kommet med en dyr salve, en veldig dyr salve, som hun sannsynligvis hadde spart til lenge, det var ikke en hvilken som helst salve. Og nå gjorde hun noe irrasjonelt. Hun helte salven over hodet til Jesus. Antagelig visste ikke mennene i rommet så mye om salver, menn gjør jo ofte ikke det, men de visste en del om hva de kostet. Salven var dyr, og den var ikke til å helle ut over folk mens de driver og prater. Dette så mennene, og dette kunne de regne ut. Men det de ikke så, var kjærlighet. De kunne regne ut verdien av «en alabastkrukke med kostbar salve», men ikke av en kvinnes kjærlighet til Gud. Og hva er, når alt kommer til alt, viktigst? Det som står igjen etter oss er kjærligheten vi øste ut, og det hun gjorde skal «fortelles til minne om henne,» sa Jesus.
Hvor rart det enn kan høres ut: Det vi sløste på verden, kan være det som virkelig skal stå igjen etter oss. Den kjærligheten vi ga uten å tjene på det.
Det vi sløste på verden, kan være det som virkelig skal stå igjen etter oss
Iblant kjennes det kanskje som sløsing. Det er ikke alltid lett å se det fornuftige i å vise kjærlighet, det er vanskelig å sette opp et regnskap med kreditt og debet for kjærlighet. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» kan vi spørre oss selv om, eller andre kan spørre oss, slik disiplene gjorde kritisk da dette skjedde. I Simons hus den dagen ble forskjellen mellom hva som er fornuftig i mennesker øyne, og hva som er godt i Guds øyne opphevet. Jesus sier det rett ut: «Hun har gjort en god gjerning mot meg.»
Dette er til deg som år ut og år inn har gitt tid og penger og irrasjonelle handlinger til Jesus. Men det er også til deg som har stått ved siden av slike mennesker, slike sløsere, og ristet på hodet. Det er ikke sikkert Gud er enig med deg.
---
Matteus 26,6-13
Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
---