Hver mandag ettermiddag møttes de til fredsbønn i Nikolai-kirken. Så gikk de ut på torget og demonstrerte stille mot kommuniststyret og atomopprustningen. Etter hvert ble kirken stappfull. I byen vrimlet det av folk og fredsparoler. Snart spredte fenomenet seg fra Leipzig til andre østtyske byer. Folkebevegelsen lot seg ikke slå ned. I stedet ble det slått hull i Berlinmuren og jernteppet revet ned. Det finnes flere eksempler på at store folkemasser uten våpen og vold har vunnet fram. Frigjøringskampen i India, ledet av Mahatma Gandhi. Borgerrettsbevegelsen i USA med Martin Luther King jr. i spissen. De har vært så mange, og så fredelige, at myndighetene har stått maktesløse. På tempelplassen i Jerusalem så vi noe lignende, i mindre skala. Etter at Jesus med all tydelighet hadde erklært at tempelet var til for bønn, ikke kommers, viste han i praksis hva han mente: «Hver dag var han på tempelplassen og underviste.»
De har vært så mange, og så fredelige, at myndighetene har stått maktesløse
Kanskje holdt han et repetisjonskurs om å skape fred, vende det andre kinnet til og elske sine fiender? Uansett var myndighetene provosert: «Overprestene og de skriftlærde og alle folkets ledere ville gjerne få tatt livet av ham.» Men de var også i villrede: «De fant ikke noen måte å gjøre det på, for hele folket hang ved ham og hørte på ham.»
Så skjedde jo det som dessverre oftest skjer når løfterik og fredfull folkelig motstand har vart en stund: Makten finner måter å slå tilbake på. I Jesu tilfelle gikk veien via den verste røverhandel som noen gang har funnet sted på tempelplassen: Tretti sølvpenger i bytte mot forræderi. Dermed kunne overprestene og tempelvakten noen dager etter rykke ut til Getsemane, som om det var Jesus som var røveren (Luk 22,47–53). Men seieren var midlertidig, som vi vet. Og bønnen og den konsekvente ikkevolden Jesus møtte motstanderne med, har fortsatt kraft til å sette maktmisbrukere ut av spill.
---
Lukas 19,45–48
Så gikk Jesus inn på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som drev handel der. Han sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.» Hver dag var han på tempelplassen og underviste. Overprestene og de skriftlærde og alle folkets ledere ville gjerne få tatt livet av ham. Men de fant ikke noen måte å gjøre det på, for hele folket hang ved ham og hørte på ham.
---