Judas fikk nattverden. Det får vi aldri glemme, vi som spiser ved Herrens bord.
Svikeren hadde allerede bestemt seg for å forråde Jesus. Han hadde forhandlet prisen og solgt sin sjel. Siden var han aktivt på utkikk etter den rette anledningen til å følge sitt onde forsett, og hadde, så vidt vi vet, ingen planer om å vende om.
Judas var, uttrykt med de korrekte teologiske termer, en ubotferdig synder der han benket seg til påskemåltid med mesteren og de andre elleve. Og mens de satt til bords og spiste, satte Jesus ord på det: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg – en som spiser sammen med meg.»
Så radikalt er evangeliet. Og så skjøre er kirkens vilkår i verden
Jesus visste hvordan det var fatt. Likevel lot han forræderen – akkurat som alle de andre – dyppe persilledusken i fatet med saltvann, slik skikken var. Det symboliserte hvordan Israelfolket var kommet seg trygt gjennom Sivhavet, fra den visse død til nytt liv på den andre bredden. Et frampek mot dåpen? Litt senere i måltidet tok så Jesus et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Ta imot, dette er min kropp.» Deretter tok han et beger, takket, ga dem, og de drakk alle av det: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange.» Der og da feiret disiplene tidenes første nattverd. Alle drakk av begeret. Også forræderen.
Så radikalt er evangeliet.
Og så skjøre er kirkens vilkår i verden.
Blant dem mesteren samler rundt seg, finnes det alltid noen som vender seg bort, fornekter og sviker og svikter, og aldri en eneste som er uten synd. Det er dette som er de helliges samfunn. Et fellesskap av mer eller mindre bevisste og botferdige syndere: «Det er vel ikke meg?» Jesus deler brød og vin med sånne som oss. Enda han godt vet hva vi har gjort, hva vi helst vil skjule og hva vi kan komme til å gjøre.
Den siste kvelden Jesus og disiplene var samlet, ble det tindrende klart: Absolutt alle favnes av Guds kjærlighet. Også han som falt så dypt et menneske kan falle.
---
Markus 14,17–25
Da det ble kveld, kom Jesus dit med de tolv. Mens de var til bords og spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg – en som spiser sammen med meg.» Da ble de bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg?» Han svarte: «Det er en av de tolv, en som dypper i fatet sammen med meg. For Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Ta imot, dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem, og de drakk alle av det. Og han sa til dem: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange. Sannelig, jeg sier dere: Aldri mer skal jeg drikke av vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny i Guds rike.»
---