Maria Magdalena sto i en hage og gråt. Gjennom tårene så hun Jesus like ved, men trodde han var gartneren. Kanskje tok hun ikke fullstendig feil?
Gud er en gartner. Noe av det første vi får høre om i Bibelen, er at Herren Gud anla en hage i Eden, et sted i øst. Der han lot alle slags trær med gode, fine frukter vokse opp av jorden. Han sørget for vann og lys, varme og næring, som en god gartner gjør (1 Mos 2,8–10). Og så til slutt, på Bibelens siste blader, kan vi lese om den nye, enda skjønnere hagen på den nye jorda. Der vannes livets tre av livets elv. Det bærer frukt som gir legedom og fred (Åp 22,1–5).
Hva er da mer naturlig enn at oppstandelsen – til nytt og evig liv – skjedde fra en grav i en hage? Der hadde de lagt Jesus. Nå var han ikke lenger i graven der Maria sto og gråt da hun syntes hun så gartneren.
Men kanskje tok hun ikke feil likevel? Gud planter ikke bare busker og trær. Gud planter mennesker. Han ville vi skulle bo i Edens hage og slå røtter der. Han vil vi skal være plantet der vannet renner, så vi styrkes og vokser mens vi suger til oss kraften i god jord. Samtidig vet Gud at vi er skjøre. Vi knekker lett. Vi må gjennom tørre tider. Og han finner slett ikke alltid den frukten han hadde håpet på. Derfor tar han seg av oss. Helt personlig.
Hva er mer naturlig enn at oppstandelsen – til nytt og evig liv – skjedde fra en grav i en hage?
«Maria», sa Jesus. Da hun hørte ham si navnet sitt, skjønte hun at det var han. «Rabbuni», svarte hun. Min herre. Så var det ikke slutt. Han var ikke borte. Hun hadde lett etter ham. Men han hadde også sett etter henne.
Ute i verdenshagen går Jesus, den gode gartneren. Og leter. Han kjenner oss før vi kjenner ham. Han er der vi kommer. For han har gått i forveien, som englene ved graven forklarte (Matt 28,7).
Slik jobber gartneren. Maria var den første som fikk oppleve det. Og han er i sving den dag i dag. Han er her, like ved. Kanskje gjenkjenner vi ham ikke. Men han kjenner oss. Han er gartneren som vet hva vi trenger.
---
Johannes 20,11–18
Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
---