Da pave Johannes Paul II sto på balkongen som nyvalgt pave i 1978, sa han de legendariske ordene: «Vær ikke redde – åpne dørene for Kristus!» Gjennom hele sitt pontifikat gjentok han dette fryktløse budskapet, og han praktiserte den frimodigheten som han forkynte. «Dette er ikke tiden for å skamme seg over evangeliet. Det er tiden for å forkynne det fra hustakene!»
Johannes Paul II bar frem håpet – særlig til de unge – og han sa innstendig: «Jeg ber dere – gi aldri, aldri opp håpet.» Johannes Paul II var håpets pave.
I 2005 ble så pave Benedikt XVI valgt. Han var en tydelig troens og tankens forsvarer i en forvirret verden, noe jeg elsket ham for. Få har formet vår tids kristne tenkning som ham. Han spilte en avgjørende rolle i det forrige århundrets fornyelse av katolsk tenkning.
Pave Frans så på Kirken som et feltsykehus
Pave Benedikt XVI formidlet troens dybde med intellektuell klarhet og åndelig ydmykhet. Troens pave forkynte troen som en levende relasjon til Jesus, forankret i både fornuft og kjærlighet. «En tro som leves dypt fra hjertet midt i en sekularisert verden, er den mest kraftfulle økumeniske kraften som fører oss sammen», sa han. Troen må leves, ikke bare tenkes.
I 2013 kom så pave Frans. Hva ble han kjent for? Kjærlighet. Barmhjertighet. Allerede da han stod på balkongen som nyvalgt pave, var det kjærligheten som var hans gjentatte budskap.
Selv om han var Kirkens 266. pave, var han likevel den aller første som tok navnet Frans – etter St. Frans av Assisi. Slik signaliserte han sitt spesielle kall: å forkynne evangeliet i ord og handling, i kjærlighetens radikalitet og enkelhet.
Barmhjertighetens pave gjorde som sin navnebror: Han valgte det enkle livet, søkte de marginaliserte, tok på seg duften av sauene – og minnet oss om at vi alle trenger legedom. «La Jesus forkynne for deg, og la Jesus lege deg. Vi er alle sårede. Alle sammen», sa han.
Pave Frans så på Kirken som et feltsykehus. «Det er meningsløst å spørre en alvorlig såret person om han har høyt kolesterol eller hva blodsukkeret hans ligger på. Du må først lege sårene hans. Etterpå kan vi snakke om alt det andre.»
Føles det ikke som at dagens bibeltekst kunne kommet rett fra pave Frans’ munn? «Bli værende i Guds kjærlighet mens dere venter på at vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet skal føre dere til evig liv. Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige.» (Jud 1,21f)
For pave Frans var ikke barmhjertighet en teologisk idé. Det var en livsholdning, en bevegelse, et kall. «Barmhjertighet er selve grunnvollen i Kirkens liv … Kirkens troverdighet avhenger av hvordan hun viser barmhjertig og medlidende kjærlighet … Barmhjertighet er kraften som vekker oss til nytt liv og gir oss mot til å se fremtiden i møte med håp,» sa han.
«Hva er Guds kjærlighet? Det er ikke noe vagt, ikke en slags generell følelse. Guds kjærlighet har et navn og et ansikt: Jesus Kristus.» «La oss aldri glemme dette: Han er ren barmhjertighet – la oss gå til Jesus!» «Det er i Jesu sår vi virkelig er trygge; det er der vi møter den grenseløse kjærligheten i hans hjerte.»
Og slik lyder pave Frans’ ønske for Kirkens fremtid: «La Kirken alltid være et sted for barmhjertighet og håp – et sted der alle blir ønsket velkommen, elsket og tilgitt.» Amen!
---
Judas 1,17-22
Men dere, mine kjære, må huske det som er forutsagt av vår Herre Jesu Kristi apostler da de sa til dere: «I den siste tid skal det komme spottere som følger sine egne ugudelige lyster.» Dette er de som skaper splid. De er rent menneskelige og har ikke Ånden. Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp ved deres høyhellige tro under stadig bønn i Den hellige ånd. Bli værende i Guds kjærlighet mens dere venter på at vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet skal føre dere til evig liv. Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige.
---