Da jeg var liten, hadde vi noe som kaltes «minnebøker». I dem skrev vi små hilsener til vennene våre, slik som: «Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad.» Den gangen skjønte jeg meg ikke helt på det, men i dag slår det meg at det er jo akkurat dette Jesus sier: «Når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen.» (Luk 14,13f) Da er du lykkelig, sier Jesus.
Det handler om å gi – uten å forvente noe tilbake. Faktisk er det først da du virkelig gir – når det ikke er en gjensidig transaksjon. Det handler om å elske slik Gud elsker: uten baktanker, uten beregning, ut av ren kjærlighet.
Det er akkurat slik Jesus elsker oss. Som det heter i den nikenske trosbekjennelsen: «For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned fra himmelen.»
Når vi inviterer andre uten å få noe igjen, tar vi del i kjærlighetens bevegelse, slik Gud kommer ned til oss, og gir seg selv for oss. Gud inviterer oss hjem til seg – ikke fordi vi kan betale ham tilbake, men fordi han elsker. Dette er evangeliets kjerne. Og det er denne sannheten St. Athanasius viet livet sitt til å forsvare.
I dag, 2. mai, feirer vi minnedagen for kirkefaderen Athanasius av Alexandria (ca. 296–373). Han var en av oldkirkens viktigste teologer, og spilte en avgjørende rolle under det viktige kirkemøtet i Nikea i 325. I år feirer vi 1700-årsjubileet for den nikenske trosbekjennelsen, som forener alle kristne i én tro.
Når vi inviterer andre uten å få noe igjen, tar vi del i kjærlighetens bevegelse, slik Gud kommer ned til oss, og gir seg selv for oss
Den viktigste trosbekjennelsen i kirkens historie ble ikke til i stillhet og fred. Den ble til midt i strid, forvirring og forfølgelse. Athanasius var fortsatt bare en ung diakon da han deltok på kirkemøtet, men han forsto tidlig hva som stod på spill: selve troens sentrum.
En veltalende og populær prest i byen hans hevdet at Jesus var skapt – altså at han ikke var evig Gud. Denne presten, Arius, påstod at Sønnen var underordnet Faderen, og at det var «en tid da Sønnen ikke var». Athanasius gjennomskuet at denne vranglæren – arianismen – ikke bare var en teologisk detalj. Den forandret selve evangeliet.
For hvis Jesus ikke er Gud – hvordan kan han da frelse oss? Da er jo Jesus bare et sendebud, ikke verdens frelser. Athanasius holdt fast ved at Jesus er «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt», som det ble formulert i Nikea. Og han betalte en høy pris for det.
Som 32-åring ble han biskop av Alexandria, men han skulle komme til å tilbringe 17 av sine 45 år som biskop i eksil. Keisere, politikere og mange mektige biskoper forsøkte å tie ham. Han ble forfulgt, anklaget og tvunget på flukt fem ganger. Men han vek ikke.
Et av de mest kjente uttrykkene som er knyttet til ham, er: «Athanasius contra mundum» – Athanasius mot verden. Han sto alene, men han sto fast. Og nettopp derfor har vi i dag en tro vi kan stå fast på – fordi sannheten ikke ble ofret for maktens skyld.
Den kristne troen er en gave. Du kan ikke kjøpe den eller lage den selv. Du kan bare ta imot den, beskytte den, gi den videre og leve den, med kjærlighet og overbevisning. Som pave Frans sa det: «For å forandre verden, må vi være gode mot dem som ikke kan betale oss tilbake.»
Vi kan ikke betale Athanasius tilbake for det han gav oss – men vi kan gi det videre. Slik lever troen videre – helt til «Han skal komme igjen med herlighet, og på hans rike skal det ikke være ende.» Amen!
---
Lukas 14,12-14
Han sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»
---