Jeg er en utålmodig sjel, og skulle helst sett at ting skjedde i går. Men livet innebærer nå engang en del venting. Så hva gjør jeg med ventetiden?
Det sies at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Men hva om man venter på noe som ikke er godt, noe som kan komme hva tid som helst?
Nylig lærte jeg at på spansk er ordet «vente» det samme som «håpe», og med det kan plutselig ventingen fylles med mening.
Det står at Abraham var tålmodig. Han var 75 år og barnløs da Gud lovet ham et stort folk, og det skulle gå enda 25 år, før sønnen Isak ble født. (Ganske sprøtt, for øvrig. 100 år! Og kona Sara var 90!) Han ventet lenge. Men det virker som han fylte ventetiden med noe godt, med et håp om at Gud holder det Han lover. Gud hadde både gitt ham et løfte òg avlagt en ed, og Abraham satte sin lit til det.
Uten håp, visner vi, mister mening. Jeg tror vi trenger å fylle ventetiden med gode ting
I vår tid står håpet for fall for mange. Uten håp, visner vi, mister mening. Jeg tror vi trenger å fylle ventetiden med gode ting. Tenk på adventskalenderen. Den gjør at vi fyller ventetiden mot jul med gode gaver og opplevelser, det skaper mening og glede mens vi venter. Banalt i det store bildet, kanskje, men prinsippet kan likevel gjelde, enten vi venter på bedre tider for vår felles verden eller for vår egen private verden: Vi kan i fylle mellomtiden med «kalendergaver»: vi kan se hverandre, lese en god bok, dele med de som trenger det, plukke hvitveis, ta noen aktive grep for klimaet og miljøet, inkludere andre, lytte til musikk, bry oss...
Likevel, om jeg kun setter lit til mennesker rundt meg, meg selv, politikere eller verdensledere, kan jeg miste motet. Jeg trenger noe mer. Da er det godt å kunne tro at det finnes en Gud som har vist seg i Jesus, som gjør at jeg kan feste håpet mitt i noe som er større enn oss. Da kan jeg stå i livets utfordringer, såret til tider, ja, men med et håp som er et trygt og fast anker for sjelen, et håp som gjelder for mer enn kun dette livet.
Og mens jeg venter, kan jeg å fylle mellomtiden med håp og kalendergaver.
---
Heb 6, 13-20
Da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge ved. Han sa: Sannelig, jeg vil velsigne deg rikt og gjøre din ætt uendelig tallrik. Og Abraham ventet tålmodig og fikk det Gud hadde lovet ham. Mennesker sverger jo ved en som er større, og eden er en stadfestelse som gjør slutt på alle innvendinger. Gud ville gjøre det helt klart for arvingene til løftet at hans beslutning var uforanderlig. Derfor gikk han også god for den med en ed. Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget, dit Jesus gikk inn som forløper for oss, han som til evig tid er blitt øversteprest av samme slag som Melkisedek.
---