Sollyset står inn fra øst og legger seg over den nakne scenen i Storsalen i Oslo. Tomme stoler står på rekke og rad i det som en gang var Indremisjonens storstue.
Her har det falt mange ord om synd og nåde. Akkurat nå smeller noen av de mest berømte ordene i veggene på nytt:
«Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til sengs om kvelden, du som ikke vet om du i morgen vil våkne i din seng eller i helvede?»
Kraft og saft
Det er den 62 år gamle skuespilleren Svein Tindberg som har hentet fram den 62 år gamle «helvetestalen» til Ole Hallesby. Den som ble direkteoverført fra Storsalen til norske hjem gjennom radioen – datidens eneste massemedium.
«Du vet at hvis du stupte død om på gulvet nå, så stupte du rett ned i helvede!»
Tindbergs stemme drønner gjennom det tomme rommet. Romklangen gjør at ordene henger igjen i luften lenge.
– Det er kraft og saft i tekstene til Hallesby. Han har en ild i seg, og tør å stå for noe, sier skuespilleren etterpå.
[ LES OG HØR HALLESBYS TALE HER! ]
Han har hatt stor suksess med forestillingene Markusevangeliet, Apostlenes gjerninger og Abrahams barn. Lørdag fremfører han hele helvetestalen på Litteraturhuset i Oslo i serien «Som sagt», der berømte taler blir holdt på nytt.
– Jeg skal ikke forsøke å ligne på Hallesby. Jeg beholder et gammeldags språk, og skal tale med en viss trøkk, men stiller i vanlige klær, sier Tindberg.
Svovelpredikant
Mange av dem som hørte talen 25. januar 1953 husker hvor de var og hva de holdt på med – en slags religiøs variant av da Brå brakk staven.
Professor Frank Aarebrot fortalte i et Min Tro-intervju tidligere i år om da han som seksåring satt i stua og hørte de harde ordene fra Hallesby. Faren Knut reiste seg til slutt og skrudde av. I ettertid fortalte han sønnen at talen hadde fått ham til å miste barnetroen: «Hvis jeg må tilbringe evigheten med en sånn fyr, vil jeg i alle fall ikke være kristen», hadde han tenkt.
– Ole Hallesby avkristnet min far, sa Frank Aarebrot i intervjuet.
Det var flere som reagerte. Dagen etter helvetestalen skrev Dagbladet – på reportasjeplass:
«Norsk Rikskringkasting stilte seg i går ettermiddag til disposisjon for svovelpredikanter av verste slag. Professor Hallesby presterte en preken hvis innhold var en skam både for ham selv og den institusjonen han sier seg å representere.»
Avisen hevdet at telefonen deres hadde begynt å ringe i det samme Hallesby var ferdig å tale. En av dem som ringte fortalte at en i hjemmet hans var alvorlig syk, og at talen «gjorde pasienten så dårlig at læge i all hast måtte tilkalles».
Han kunne snakke til tusenvis av mennesker, men ordla seg på en slik måte at det traff den enkelte
– Dag Kullerud, forfatter, om Ole Hallesby
Dagbladet antydet også at selv Hallebys svigersønn Sigurd Lunde, som var programsekretær for religiøse sendinger i NRK på den tiden og senere ble biskop i Stavanger, satt i salen og ble forskrekket over helvetestalen:
«Men det er jo også så sin sak å gå inn og avbryte sin egen svigerfar», spekulerte avisen.
Andre tok Hallesby i forsvar. Johannes Smemo, Den norske kirkes biskop i Oslo den gangen, mente at hvis man skulle stenge Hallesby ute fra NRK, måtte man gjøre det samme med Jesus:
«Det er nettopp Jesus selv som har Det nye testamentes kvasseste ord om saken: Å ha dem med i forkynnelsen betyr altså ikke annet enn at man vil være tro mot hele det bibelske budskapet», skrev Smemo i Morgenbladet, og avsluttet med:
«Jeg kjenner Hallesby godt nok til å vite at han har ment å bringe hjelp, selv om behandlingsmåten var kvass.»
Tabloid
Professor, skolemann, forfatter, vekkelsespredikant, kulturdebattant og strategen som ville kristne Norge. Ole Hallesby var den mektigste mannen i Kristen-Norge på første halvdel av 1900-tallet. Sammen med arbeiderbevegelsens Martin Tranmæl var han også landets største folketaler, ifølge journalist og forfatter Dag Kullerud, som har skrevet biografien «Mannen som ville kristne Norge».
– Han kunne snakke til tusenvis av mennesker, men ordla seg på en slik måte at det traff den enkelte, sier Kullerud.
LES KOMMENTAREN: Glassklart minne
I helvetestalen går han fra å snakke til mange til den enkelte i løpet av to setninger: «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete.»
– Det var en teknikk han brukte veldig mye. Han hadde en evne til å snakke i overskrifter, nesten tabloid. Som retorisk kraft var han overlegen mange andre, sier Kullerud.
Nære venner
Selv om mange fordømte Hallesby etter radiotalen, var det først da Hamar-biskop Kristian Schjelderup kom på banen, at 50-tallets store ideologiske debatt var et faktum. I et intervju sa han at «for meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion».
Ole Hallesby kviet seg lenge for å svare Schjelderup, som han så på som en god venn. Men til slutt måtte han til pers. Prosessoren pekte på at bare i Matteus-evangeliet har Jesus 18 ganger omtalt den evige fortapelse, og i ni av disse skildret pinen på ulikt vis:
«Biskop Schjelderup og hans meningsfeller mener at den evige fortapelse står i uløselig strid med den fullkomne kjærlighet. Det synes jeg er dristig tale: Jesu kjærlighet står himmelhøyt over ethvert menneskes kjærlighet. Og allikevel forkynner han evig fortapelse. Han vet mer om kjærligheten enn noen av oss. Derfor vet han også at den ikke er uforenlig med evig fortapelse.»
Talen ville gått upåaktet hen på hvilket som helst bedehus på den tiden
– Arne Bugge Amundsen, professor, om helvetestalen
Hallesby mente det var tungt for ham å skrive som han gjorde til sin nære venn.
«Men det er noe meget alvorlig for vår kirke som her er skjedd. Siden den gamle rasjonalismens dager for over halvannet hundre år siden har ingen norsk biskop offentlig fornektet kirkens bekjennelse».
Sprikende høring
I et svar til Hallesby skrev Schjelderup at Jesus brukte bildespråk. Det hele kokte ned til menneskets ansvar for å velge mellom frelse og fortapelse.
«Den som ikke vil ta imot frelsen, lukker seg selv ute fra Gud. Gud vil ikke tvinge noen. Dette er fortapelsens mulighet. Og noe mer tror jeg ikke kan sies herom.»
Etter at debatten hadde rullet en stund, ble hovedspørsmålet om biskop Schjelderup hadde stilt seg utenfor Den norske kirkes bekjennelse og burde fratre. Han tok saken opp med Kirkedepartementet, som sendte saken på høring og mottok sprikende uttalelser. Men regjeringen fastslo at biskop Schjelderup kunne fortsette.
Hvem du støttet ble en identitetsmarkør: Var du en Hallesby-type eller en Schjelderup-tilhenger?
Borgfred
Arne Bugge Amundsen er professor ved Institutt for kulturstudier ved Universitetet i Oslo og har snakket med flere av dem som var til stede i Storsalen januardagen i 1953. Felles for de fleste er at det syntes talen var interessant, men ikke noe oppsiktsvekkende.
– Talen ville gått upåaktet hen på hvilket som helst bedehus på den tiden. Derfor ble mange svært overrasket over støyen i etterkant. Det viser vel at det er et indre og et ytre marked for den slags retorikk, sier Amundsen.
LES OGSÅ: Fire om talen til Hallesby
Han tror selv Hallesby ble overrasket over etterspillet som fulgte etter at talen ble kringkastet.
– Samtidig ligger det i den indremisjonske selvforståelsen at man vil nå ut så langt som mulig.
Amundsen mener at debatten som fulgte var dødsstøtet for å snakke om helvete i det offentlige rom.
– Plutselig ble ikke bare Hallesby, men hele denne måten å snakke om religion på, hatobjekt nummer én i den liberale offentligheten, sier han.
Talen førte også til at en stilltiende fred mellom liberale og konservative kristne etter 2. verdenskrig, sprakk. Hallesby og Schjelderup ble kjent i Grini fangeleir, og sammen med flere kristenledere hadde de latt stridstemaene ligge når landet skulle bygges.
– Flere hadde en forestilling om at kristendommen kunne bli et statsbærende fundament, og man var usikker på hva sosialdemokratiet førte til. Derfor hadde man opprettet en indre borgfred. Men helvetestalen førte til at den indre uenigheten ble eksponert og samarbeidet holdt ikke, sier Amundsen.
Ut med høygaflene
En annen konsekvens av talen var at det ble foretatt en opprydning i gamle forestillinger om helvete. Høygafler, smådjevler, flammer og endeløse køer foran kokende kjeler måtte ut.
– Dette var tunge forestillinger som hadde vært levende i mange år. Helvetestalen ble starten på et indreteologisk oppgjør med dette, sier Amundsen.
Jeg har hørt flere si at han nok ble overmannet av sine egne bilder og sa ting han ikke hadde grunnlag for
– Arne Bugge Amundsen, professor, om Ole Hallesby
Det tyngste bidraget leverte brødrene Leiv og Sverre Aalen med boka Bakenfor inferno. I forordet skriver teologen John Nome:
«De forestillinger man oftest reagerer ut fra, når uttrykket ‘helvete’ blir nevnt, er i disse tilfelle tydelig bestemt av den populær-religiøse tradisjon som – gjennom den vulgær-katolske mellomalder-mytologi om helvete – går tilbake til hedensk-religiøse grunnanskuelser.»
Dantes inferno
Per Lønning uttalte til Agenda 3:16 i 2003 at Hallesby talte om helvete på en måte som sto i strid med hans egen troslære.
– Hallesbys lære om dette var at helvete ennå ikke eksisterer. Det skal komme en siste dom, der utenfor og innenfor blir definitivt avgjort. I den berømte radiotalen snakket han derimot om å stupe rett ned i helvete, noe som bestyrket en flere hundre år gammel folkelig forestilling om underverdenen, i likhet med den som på sitt mest dramatiske er luftet i Dantes inferno, sa Lønning til magasinet.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Amundsen er ikke like sikker på at det var tilfelle.
– Jeg har hørt flere si at han nok ble overmannet av sine egne bilder og sa ting han ikke hadde grunnlag for. Det blir litt for spissfindig, synes jeg. Det han sa var helt i tråd med det som var vanlig bedehusteologi, sier han.
Fri for helvete
En undersøkelse Vårt Land fikk utført i 2012, viser at kun én av ti nordmenn tror på et helvete. Samme år tok Bjarte Leer-Salvesen teologisk doktorgrad ved å studere begravelsestaler til prester i Den norske kirke. Heller ikke der dukket forestillingen om evig pine opp.
– Jeg møtte ingen Hallesby blant de prestene jeg studerte prekenene til. Helvete er totalt fraværende i norske begravelser, uttalte Leer-Salvesen den gang.
Hallesby har noe av «skylden», mener professor Arne Bugge Amundsen.
– Jeg er overbevist om at helvetestalen har bidratt til dette. I dag er det problematisk å snakke på denne måten i det offentlige rom, slik den kulturelle og religiøse situasjonen har endret seg.
Men det stoppet ikke der. Den vel ti minutter lange talen fikk flere konsekvenser. Biograf Kullerud trekker opp ytterligere fire etterspill:
Debatt om hva kringkastningen kunne sende
Mange mente talen var langt over streken. En uventet forsvarer var Agnar Mykle. Den kontroversielle forfatteren var dypt uenig i innholdet til Hallesby, men mente at han i ytringsfrihetens navn skulle få lov til å si det.
Kringkastingsrådets formann, museumdirektør Reidar Kjellberg, så ganske pragmatisk på det: «Har vi en statskirke, må vi ta statskirken som den er». Men han la til at han personlig ikke trodde på helvete og at «slik forkynnelse tiltaler ikke meg».
Fødselshjelp for Human-Etisk Forbund
Forbundet ble stiftet tre år etter talen, men var allerede på frammarsj da den ble holdt. Flere så behovet for å fremme en moderne, sekulær humanisme. I boka «Livet før døden – Human-Etisk Forbund 1956-2006» vies flere sider til Hallesbys tale.
– Hallesby bidro til en dyp kløft mellom humanister og kristne. I dag er denne kløfta langt mindre. Det er nesten sånn at hvis du blir dyttet inn på et styremøte i Human-Etisk Forbund eller et bispemøte i Den norske kirke, vil du knapt merke hvilket du er på, sier Kullerud,
Debatt om statskirkens framtid
Etter talen fikk Hallesby massiv støtte fra sentrale personer i Den norske kirke. Flere stilte spørsmål ved om det da var riktig å være med og finansiere statskirken over skatteseddelen når den hadde slike meninger.
Varsel om en epoke der kristendommen mister innflytelse
Helvetestalen var innledningen på en periode der den norske kristenheten, forstått som Den norske kirke, mistet mye av sin enerådende posisjon i samfunnet, mener Kullerud. Fram til da hadde indremisjonslederne vært kjente personer i den offentlige debatten. Nå begynte sekulære og pluralistiske krefter å markere seg tydeligere.
Alvorsord
Ole Hallesbys eldste sønn, Christen Hallesby, uttalte i et intervju med Agenda 3:16 i 2003 at faren ikke følte striden som en byrde. Åtte år før sin død hadde Hallesby fått det for seg at han hadde et kall til å si noen alvorsord til det norske folk.
– Han følte en befrielse ved å ha fulgt kallet gjennom denne radiotalen. Han var klar over at han ikke ville bli spurt om å holde radiogudstjenester mer, sa sønnen, som også fortalte at faren hadde fått mange brev fra personer som fortalte at de hadde blitt omvendt etter talen.
En passasje i Hallesby-biografien til Dag Kullerud tegner et litt annet bilde. Der gjengir han en samtale mellom Ole Hallesby og svigersønnen Sigurd Lunde, som var programsekretær for religiøse programmer i NRK og hadde ansvar for at helvetestalen ble kringkastet.
Lunde hadde sittet bak podiet med klokke og tidsskjema da svigerfaren talte. Da de møttes, spurte Lunde:
«– Dersom du talte i en sykehuskorridor, ville du da valgt de samme ordene?
– Nei, det ville jeg ikke, svarte Hallesby.
– Men dette ble jo hørt rundt om på mange sykehus med syke og eldre mennesker.
Da tidde professoren, slik han kunne gjøre det når han skjønte at en annen muligens hadde et poeng som han selv hadde oversett.»
