Bli med tilbake til 5. mars 1866. Klokken er tolv. Stortingsrepresentantene går i samlet tropp fra Departementsgården der de noe bortgjemt har holdt hus i Christiania katedralskole de siste årene. De vandrer i ti minutter de 650 meterne til den splitter nye, prangende stortingsbygningen på Eidsvolls plass.
Det nye bygget er nyskapende og annerledes. Arkitekturen er symboltung. Den ene veien strekker den to armer ut mot kongen og slottet. Den andre veien strekker den seg mot folket nede i byen.
LES OGSÅ: Menn leder Stortinget
I Herrens navn
I sin nye jubileumsbok om bygningen som ble oppført for 150 år siden, skriver Peter Butenshøn hvordan representantene i 1866 høytidelig finner sine plasser i det nye bygget. Statsråder, Høyesterett og embetsmenn er på plass allerede. Galleriet er fullt.
Presidenten går opp på sin plass og tar ordet som første taler. Alle i salen vet hvem vestlendingen fra Haus i Hordaland er. Georg Harbitz har en tykk, hvit hårmanke og hvitt sideskjegg. Han er 64 år og har vært blant Stortingets presidenter i 18 år allerede.
Høytidelig erklærer han Stortinget for åpnet og holder den første talen: «Saa være da denne sal indvidet til en Storthingssal, indviet i Herrens navn, og i hans Navn ville vi nu gaa over til vor daglige Gjerning».
Se det.
LES OGSÅ: – Stortinget er ikke noe guddommelig sted
Jammen innviet han den splitter nye bygningen til Gud. Samtidig dro han til og lot folkets øverste representanter forstå at de var i en tjeneste for Gud.
Går slikt an?
LES OGSÅ: Nazibanner på Stortinget
Kristendom var lim
Dag Terje Andersen (Ap) stopper opp i Stortingets vandrehall og leser grundig sitatet fra Harbitz som vi viser ham. Andersen har selv sittet der Harbitz satt, i rollen som stortingspresident.
– Jeg ville nok formulert meg annerledes, og det ville nok ikke vært naturlig i dag. Men jeg hører til dem som ikke har problem med å synge «Gud signe vårt dyre fedreland», for det en del av den norske tradisjon, sier Andersen.
Det er utenkelig at noen ville sagt noe slikt i dag, mener kirkehistoriker Hallgeir Elstad. Ikke en gang «presten Bondevik» (Kjell Magne red.anm.) kunne snakket sånn. Men midt på 1800-tallet gikk det fint, og ikke bare fordi Harbitz var prest. Ordene hans gjenspeiler hvilken plass religionen hadde i samfunnet på den tiden.
– Den gang var Gud ideologien. I hans navn skjedde stortingsrepresentantenes gjerning. Kristendom var limet i samfunnet, sier Elstad.
LES OGSÅ: Stortinget fikk nytt bilde av Kongen
Lagtinget har i likhet med stortingssalen riksvåpenet sentralt plassert. Våpenet er mettet med symboler som
vitner om kristendommens plass i Norge gjennom århundrene. Men er kryssene øverst på veggen såkalte
Andreas-kors? Foto: Erlend Berge
Kulturkampen
Det ble ikke bråk av Harbitz innledningsord. Det kunne det blitt ti år senere, mener Elstad. Gjennom 1870- og 80-årene stilte man spørsmål ved det kristne kulturhegemoniet, og man får det som Elstad kaller «det moderne skillet». I oppropet fra 1883 protesterer bønder og presteskap mot radikale politiske krefter – særlig Venstre – som vil «Christendommens Fornægtelse fra den Stilling, den hidtil har indehavet i vort Folk».
– De mest konservative var mot innføring av parlamentarisme. Den brøt med et teologisk prinsipp om at styresmaktene kommer fra Gud. Deres sanksjon kommer ikke nedenfra, sier Hallgeir Elstad.
De ville derfor ikke ha «all makt i denne sal». Men de tapte kulturkampen, og etter hvert ble det færre stortingsrepresentanter fra den geistlige embetsstanden – som Georg Harbitz – på Stortinget.
LES OGSÅ: Streng kleskode på Stortinget
Gud velsigne
Harbitz' ord falt for 150 år siden. Hvor er Gud på Stortinget i dag? Langt fra borte, ser det ut til. Før Stortinget åpnes, holdes det gudstjeneste dagen før, i Domkirken, klokken 17.00.
På slutten av sin åpningstale – trontalen – sier kongen «Jeg ber Gud velsigne Stortingets gjerning». Kongens bønn om velsignelse kommer fra ham selv og landets regjering. Stortingspresidentens tale ved samme anledning avsluttes med «Gud bevare Kongen og fedrelandet!»
Moderniteten har altså ikke helt klart å fjerne Gud fra tradisjonene rundt Stortinget. Han dukker i alle fall opp hver høst.
LES OGSÅ: Her er den nye stortingspresten
De mørke steinene i Else Hagens mosaikk lager et kors. Verket «Samfund» møter alle som kommer opp
trappen til stortingssalen. Foto: Erlend Berge
Spor av Gud?
Knapt femten minutter etter at vi har spurt en av Stortingets informasjonskonsulenter hvor det kan finnes spor av Gud, har hun allerede undersøkt saken. Er det ikke et stort kors i Else Hagens gigantiske steinmosaikk «Samfund» som møter deg på toppen av den store trappen opp til stortingssalen? Det kan se slik ut.
I det rikt ornamenterte og dekorerte bygget går det linjer på kryss – er det kors som religiøst symbol? Eikenøtter som finnes i utskjæringer i enkelte møbler, knyttes til guder. Er stjernene som går igjen dørvinduene jødiske blomsterstjerner?
I sitt arbeid med jubileumsboken har Peter Butenschøn trålet gjennom bygget. Finnes det gudsspor i selve bygningen burde vel arkitekten ha oppdaget det.
Det har han ikke.
Kan han ha oversett Gud i detaljene, de små symbolene? I riksvåpenet over maleriet av eidsvollsmennene inne i stortingssalen, holder den norske løve Olav den helliges øks. Kløverne i kronen symboliserer treenigheten.
– Er dette en hellig bygning for demokratiet i Norge?
– Ja, i høy grad. Denne bygningen er så sterk at den ikke kan gjøres noe med. Den er vårt viktigste nasjonalsymbol, nest etter flagget. Sånn sett er det en hellig bygning, sier Butenschøn.
LES OGSÅ: Stoltenberg lot Jesus bli født i Jerusalem
Arkitekt Peter Butenschøn har skrevet jubileumsboken om stortingsbygningen. Han har sett få spor av Gud
i bygningen. Foto: Erlend Berge
Langlet
To norske arkitekter vant konkurransen om å tegne Stortinget. Et stort tårn skulle markere bygningens betydning og der skulle landets lover oppbevares. Bygningen var ruvende i bybildet, men svenske kronprins Carl var misfornøyd. Tårnet ga «Bygningen mer Udseende af en Kirke end af et Locale for en Folkerepresentation»
Inn i historien kommer svenske Emil Victor Langlet med sitt utkast, tegnet i Venezia, etter at konkurransefristen har løpt ut. Det var fremmed, en blanding av stiler og ikke noe folk hadde sett tidligere.
Svensken vant, og Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde vært i heiagjengen hans, skrev til ham i begeistring: «Arbejd nu frem for fulde Sejl og lad Vorherre være ved Roret som fordum! Bli nu en dugtig Mand, Langlet; du ser at Gud har villet styrke dig til et Redskab».
At Emil Victor Langlet var en med som hadde Gud i tankene, viste seg i årene etterpå. Han ble en av nabolandets fremste kirkearkitekter ved å tegne tolv kirker.
Men det var Stortinget som gjorde ham berømt.
LES OGSÅ: Den nye papparollen
Dette utkastet vant i 1857 først konkurransen om ny arkitektbygning. Den svenske kronprins Carl var
misfornøyd med at det så ut som en kirke. Stortinget vraket vinneren. Foto: Dag A. Ivarsøy /Nasjonalmuseet
for kunst, arkitektur og design
Hallelujastemning
Det er absolutt ikke lov å banne på Stortingets talerstol. Ikke å påkalle Vårherre heller. Stortingspresidenten er helt suveren i å definere hvilke ord og uttrykk som kan brukes.
Å sitere Bibelen går gjennom sensuren. Som Hallgeir Langeland sa i 2013 i debatt om nye tiltak for å få opp stemmetallet når det er valg: «Heilt til slutt vil eg seia at eg lever etter Bibelen: ‘prøv alt og hald fast på det gode’, står det i Bibelen.»
Knut Arild Hareide sa «halleluja» (lovpris Gud) i glede for et svar fra Stoltenberg samme år, men han var usikker på om det var et parlamentarisk uttrykk. Dag Terje Andersen (Ap) bekreftet at det var tillatt – til «munterhet i salen» ifølge referatet.
– Ja, da er det vel hallelujastemning i Stortinget nå, bemerket Stoltenberg.
Solveig Horne (Frp) fulgte opp med et forsiktig «hosianna» (kom med hjelp, gi frelse).
– Den gang var Gud ideologien
Hallgeir Elstad, kirkehistoriker
Gud forby
Representantene skal holde seg religiøst nøytrale i debatter, men lovprising av høyere makter og bibelsitering aksepteres, altså.
Der går likevel grensen. Folkets tillitsvalgte får ikke blande inn guddommen der de vil. SVs Snorre Valen tok G-navnet i sin munn i en debatt i fjor. «Hadde Norge havnet i en lignende situasjon som Syria – Gud forby – hadde vi også vært avhengige av andre lands og andre menneskers hjelp», sa han.
Da var ikke stortingspresident Olemic Thommesens svøpe langt unna. «Presidenten vil bemerke at uttrykket ‘Gud forby’ står på listen over uparlamentariske uttrykk, så vi får holde oss til å påkalle jordiske makter».
Hanne Tranås og Jari Bakken har på nettstedet holderdeord.no laget en liste med fyord som stortingsrepresentantene skal unngå. Der står det folkelige uttrykket «jaggu meg» – som betyr «ja, ved Gud». Disse skal også unngås: «Gudskjelov», «i Herrens navn», «som fanden leser Bibelen» og «å se fanden på høylys dag». Tidligere stortingspresident Dag Terje Andersen ville godtatt «spøkelser på høylys dag» eller «en viss mann på høylys dag».
LES OGSÅ: Endelig fikk Asho familien til Norge. Kommunen betalte.
Gud i debatten
Det er ikke ofte Gud blir diskutert i egne debatter, men han dukker opp inni mellom. Hvilken plass Gud skulle ha i Grunnloven ble for eksempel grundig debattert i 2012. Tre Senterpartirepresentanter med Per Olav Lundteigen i spissen tapte slaget om det fremdeles skulle stå «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion».
– Jeg ber til Gud hver dag, men har stor tvil til flere av hans bakkemannskaper, sa Ulf Erik Knudsen (Frp).
Gud har altså en posisjon i det daglige livet på Stortinget. Det kan hevdes rett og slett fordi mange av representantene er troende. De finnes i de fleste parti, faktisk. Noen snakker åpent om sin gudstro, andre er mer lavmælte.
Noen vil vise den fram, andre vil ikke. Knut Arild Hareide har bibel på sitt stortingskontor, og vil med det sende et signal. Hadia Tajik har ikke Koranen på sitt kontor. Helt bevisst. Hun hadde den på skrivebordet sammen med Norges lover da hun var rådgiver i Stoltenberg II-regjeringen, men hun tok den hjem. Hun ble lei av å bli avkrevd svar om tro.
– Den trekker oppmerksomhet og forstyrrer, sa hun til Vårt Land tidligere i år.
LES OGSÅ: – Vi mislyktes med IS-ungdommene, sier rektor
I kjelleren
Noen sier at man må gå helt i kjelleren for å møte Gud. I dypet ligger kapellet. Her er det ord til ettertanke hver onsdag klokka 09.30.
Døren ved siden av skiltet «Kapell – stille rom» står åpen. Rommet ligger rett ved siden av Stortingets sikkerhetssenter. Her bør alle være trygg i fare.
Lysene foran alteret er allerede tent. Stortingsprest Sjur Isaksen står i døra og tar hver enkelt i hånden når de kommer, vel 20 personer i dag. Litt på overtid kommer en stor delegasjon fra KrF-gruppa med representanten Geir Bekkevold i spissen.
Andakten er Isaksens enmannsshow – som taler, piano-akkompagnatør og forsanger på salmen «O, store Gud». Noen uker inn i den nye jobben skapte Sjur Isaksen latter da han foreslo å synge Erik Byes salme med strofen «så synger vi en blå, blå salme».
LES OGSÅ «MIN TRO»: Da søsteren var nyfødt og syk, ba Linda Hofstad Helleland.
Stortingsprest Sjur Isaksen holder ord for dagen i kapellet som er plassert i kjelleren.
Isaksen er nasjonalforsamlingens fast ansatte prest. Foto: Erlend Berge
Prestens bønn
Prestens kontor ligger også nede i kjelleren. På skrivebordet ligger en plakat med navn og bilde på folkets tillitsvalgte. Én gang i uka sitter Sjur Isaksen her og gjør sitt faste ritual: Ber for alle representantene, om at de skal få mot, styrke, visdom og trøst.
– Trøst?
– Alle trenger det. Folk som lever under press trenger trøst. Det er undervurdert, sier han.
En boks papirlommetørklær vitner om at det kan foregå samtaler som utløser tårer i dette rommet. Salmebok og et spinkelt kors på en ellers naken vegg er ellers de synlige sporene av Gud.
Det var forbausende liten debatt da Stortinget fikk sin egen, faste prest i 2007. Da Isaksen ble ansatt, besøkte han alle partigruppene. Overalt ble han hilst velkommen. Human-Etisk Forbund hilste også: «Vi ønsker Isaksen lykke til og håper han blir den siste».
LES OGSÅ «MIN TRO»: Skuespiller Lena Kristin Ellingsen finner kraft i å tvile
Hellig hus?
Presten er også med i husets beredskapsplaner.
– Min oppgave er å ha kontakt med pårørende i en krisesituasjon. I tillegg representerer jeg en slags eksistensiell beredskap. Vi har sett det ved andre anledninger: Når det blir et stort trykk, har vi behov for forankring.
Stortinget er et hus som innbyr til ærbødighet, mener Peter Butenschøn. Respekten for huset og den store gjerning som utføres her understrekes på flere måter. Man løper ikke i korridorene på Stortinget. Man snakker ikke høyt. Man kler seg ikke uformelt.
Litt som i en kirke, kan man si. Hva sier presten – er Stortinget et hellig hus, slik Georg Harbitz ville at det skulle være?
– Ja, man kan holde fast ved at det er et helliget hus – til et formål om å tjene folket, en stor og ideell målsetning som er sammenfattet i den kristne barmhjertighetstanke. Jeg liker å tenke at Stortinget er i arbeid for det samme hellige formål. Det er ikke enkelt, for alle har ikke de samme løsningene, men vi som nasjon er enige om å arbeide slik for rettferd og barmhjertighet, sier Sjur Isaksen.
LES OGSÅ: Ann-Helen Fjeldstad Jusnes: Det er et guddommelig nærvær i verden
I stortingskjellerens bokmagasin viser bibliotekar Kari Gyllander oss de hellige skrifter bak plast. Foto: Erlend Berge
Boklageret
Et bor dunker hardt over hodene våre. Støv fra grunnarbeidene utenfor Stortinget legger seg her nede i kjellergangene. Derfor er de mer enn 70.000 bøkene i stortingsbibliotekets bokmagasin dekket med plast for tiden og mer utilgjengelig enn de vanligvis er. I vår jakt på spor av guddom i nasjonalforsamlingen tar bibliotekar Kari Gyllander oss inn blant hyllene.
– Ofte trenger politikerne sitater, også fra Bibelen, sier hun, som villig finner fram guddommelige ord til de folkevalgte.
Derfor vet hun nå hvor hun skal. I Dewey-systemet – sorteringssystemet som mange bibliotek bruker – er bøkene ordnet etter et kristent kunnskapsunivers, forteller hun. Amerikaneren Melvil Dewey plasserte kristendom langt fremme og som en viktig del av system for å klassifisere bøker. Religion er innen tallet 200.
Gyllander drar fram siste oversettelse fra Bibelen. Det finnes utallige trykte utgaver av boken på Stortinget, men også utgaver av Koranen, viser søket som Gyllander gjør på sin dataskjerm. Her finnes også Allahs lille brune og Guds lille røde.
Lenger inne i magasinet finner Gyllander en samisk bibel fra 1925, og en fra 1888 i gotisk skrift, samt misjons- og kirkehistorie, bøker av Søren Kierkegaard og Hans Nielsen Hauge. Hvis stortingsrepresentantene vil lese Guds skrifter, finnes de her i dypet.
LES OGSÅ: Biskop Per Arne Dahl mistet hørselen på ett øre
En utgave fra 1888 finnes i bibliotekets rike samling av bibler. Foto: Erlend Berge
«Skue opad»
Men hvor er Georg Prahl Harbitz, stortingspresidenten som innviet stortingsbygningen til Gud? Bildet av ham henger ikke blant de øvrige stortingspresidentene på veggen, men førstearkivar Tanja Wahl i stortingsarkivet vet hvor han befinner seg og viser ham fram i glass og ramme.
Ingen andre har vært president på Stortinget så lenge som mannen med «den dybe alvorlige røst og med det prestelig-salvelsesfulde foredrag», ifølge Ernst Sars, politiker og historiker. I Oslo kan man vandre i en hel gate til ære for mannen – i President Harbitz' gate på Frogner.
Mannen som fikk første ord i den nye stortingsbygningen, fikk også det siste ordet i huset som stortingsmennene vandret ut av i 1866. Han oppfordret høytidsstemt i sin tale «…Brødre, naar vi skue tilbage, saa lader os ogsaa skue opad. Lader os takke Gud…»
I dagens storting ville han trolig blitt klubbet ned for å påkalle overjordiske makter.
