De setter seg godt til rette i det lille bønnekapellet. Henter røde puter til ryggen, rumpa, til og med føttene. Skifter sittestilling. Senker skuldrene, slipper ut magen og legger hendene på lårene.
Et dypt pust høres. Det kommer fra Liv Hegle, som er prest i Areopagos og leder det som skal skje i kirken denne kvelden.
– Det er viktig å kjenne på pusten, sier hun.
– Forson deg med deg selv, at akkurat nå er det sånn jeg har det. Gud er nærværende i lufta som strømmer inn i deg. Han er nærværende i oksygenet som går inn i kroppene våre.
Så. Hun slår på en syngebolle. Nå skal det ikke lages lyd. Ikke på 20 minutter.
LES OGSÅ: «Sensommeren er tid for åndelige investeringer», skriver Tomas Sjödin
La Gud gjøre jobben
Hver tredje tirsdag møtes en gruppe mennesker til det som heter sentrerende bønn i Lambertseter kirke, et tilbud kirken har hatt siden kapellan Asle Rossavik tok initiativ til det våren 2014.
Under sentrerende bønn prøver de bedende å nå ned til en dypere bevissthet i seg selv. Intensjonen er å oppdage Guds nærvær inne i seg selv gjennom det som heter kontemplasjon.
For å nå dit, oppfordres man til å bruke et hjelpeord underveis, for eksempel lys, fred, tillit – eller rett og slett Jesus.
– Hva er det som gjør denne meditasjonen til bønn?
– Intensjonen. En buddhist, en sekulær eller en hvem som helst kunne gjort det samme, men da uten det hellige ordet som uttrykker intensjonen, nemlig å sitte i stillhet foran Gud og «just let God do all the doing». Det er det det handler om, sier Tore Laugerud, som i likhet med Hegle er prest i Areopagos, og sammen med henne og Asle Rossavik bytter på å lede den sentrerende bønnen i kirken.
I sentrerende bønn ber man ikke om noe spesielt, heller ikke for noe eller noen. Liv Hegle tror mange opplever en frihet nettopp i det å oppdage at det er noe som heter ordløs bønn; det å formulere bønner passer ikke for alle, eller man kan være på steder i livet hvor man ikke er i stand til det.
LES OGSÅ: «Med disse låtene er Sigvart Dagsland best i landet»
Ordløs bønn
– Det heter jo sentrerende bønn, hva er det sentrert rundt?
– Det er jo Gud. All materie er dypest sett ett. Enten at det er noe i oss eller at vi som mennesker er av Gud. Det å bli sentrert handler om å nå inn til den enheten, sier kappelan Rossavik.
– Men hvordan vet man at man har fått det til?
– Akkurat det er noe som frustrerer en del, faktisk, sier Rossavik og ler.
Man kan for eksempel sitte og lure på når denne berømte roen kommer, plutselig oppleve den i ett sekund – før man ved å tenke at «ja, der er den!», mister den igjen. Men det betyr ikke at man har mislyktes, understreker Rossavik. Liv Hegle supplerer:
– Jo flere ganger vi glipper, jo mer kan vi vise Gud at vi faktisk har en intensjon om å være her sammen med ham. I sentrerende bønn går det ikke an å mislykkes.
For mange gir sentrerende bønn assosiasjoner til buddhistiske tradisjoner. Liv Hegle tror bølgen av interesse for Østens mystikk på 70-tallet, kanskje har vært med på å få kristne til å begynne å lete i egne tradisjoner.
– Du skal ikke langt tilbake før det å snakke om meditasjon i kristne miljøer ikke var stuerent i det hele tatt. Derfor er det fint å vise at dette har lange kristne tradisjoner, man trenger ikke reise til India og bredden av Ganges for å meditere.
LES OGSÅ: Har du lyst på noe nytt? Ikke noe problem, det er bare å brenne det du har
Oppvåkningen
Bortsett fra trafikken som av og til høres utenfor kirken, og en og annen mage som rumler vagt, er det stille i bønnekapellet i Lambertseter kirke.
Så. Lyden av syngebollen fyller det lille rommet.
Øyne åpnes forsiktig, lemmer lees på, armer strekkes. Det er tid for oppvåkning.
På en av stolene har Toril Slettner (74) sittet. Pensjonisten, som også jobber frivillig i kirken, har aldri sett på seg selv som et «sånt mediterende menneske», men nå er hun bitt av basillen.
– Hver gang jeg kommer blir jeg like overrasket over at dette er noe som passer for meg.
– Hva opplever du at du får ut av det?
– Ro. Veldig mye ro. I tillegg oppdager jeg at det er mange dyp i meg selv, og at jeg kommer mye nærmere Gud. I drøssevis av år har jeg hatt ham mest på sidelinjen, som en ekstra livbøye. Det har snudd seg veldig nå. Jeg skjønner det ikke helt, men det er sånn.
LES OGSÅ: Slik påvirker terroren oss - selv om den er langt unna
