Vårt Land inviterer til meditasjon gjennom advent. Her på nettsidene legger vi ut én hver uke i advent. Den siste kommer på julaften.
Tore Laugerud ville ta utgangspunkt i noe visuelt da han skulle skrive meditasjonene. Han tok fram ikonmaleren Hæge Aasmundtveits bok fra 2009: Det hellige bildet. En vei til Guds hjerte. Det ble full klaff.
– Jeg var spent på hvordan jeg skulle gjøre dette. Det har vært veldig givende. I boken til Aasmundtveit fant jeg fire ikoner som falt rett inn et opplegg. Da jeg kontaktet henne og ba om et femte, var det hennes yndlingsmotiv, døperen Johannes, forteller Laugerud, som er prest i Areopagos, en organisasjon som arbeider innen kristen trospraksis blant annet.
LES OGSÅ: – Kirken har mistet innflytelse på åndeligheten
Favoritt
Hæge Aasmundtveit har vært ikonmaler i nærmere 40 år. Hun forteller at det hun særlig synes er fint med bildet av døperen Johannes, er at det har Maria på den ene siden og døperen Johannes på den andre.
– Hun er mor til verdens frelser, og Johannes er den som bereder veien for Messias. Det er et av de fineste motivene jeg vet om.
Aasmundtveit er oppvokst i en luthersk tradisjon, men sier at når man maler ikoner, blir man litt ortodoks i sitt hjerte.
– Den ortodokse tradisjonen er mye mer opptatt av det visuelle enn den lutherske. De kaller ikonene for hellige bilder. De er ikke hellige i kraft av seg selv, men i kraft av hva de peker mot: Gud, Kristus og hellighet i den troendes liv.
LES OGSÅ: Stadig flere drar til eksorsisten
Fellesskapet
Laugerud synes ikonene er fascinerende særlig fordi de følger strenge regler og har en symbolikk i seg som gjør at små detaljer betyr noe.
– Jeg merker at når jeg bruker ikonene, gir de et konkret feste gjennom øyet som gjør at det blir lettere å konsentrere seg, enn om jeg bare har ordet.
Han trekker også fram at ikonene skiller seg fra vestlig kunst, der det handler om at kunstneren som individ som skal uttrykke seg selv.
– Her er det motsatt. Det er kirkens felles tro som skal uttrykkes, og kunstneren skal være så lite individuell som mulig. Det er en fellesskapsdimensjon i det som jeg tenker at vi trenger i vår tid, sier Laugerud.
Hæge Aasmundtveit ved arbeidsbordet hjemme i Fredrikstad. – Man betrakter seg nærmest som et redskap for noe som er større enn seg selv, sier ikonmaleren. Foto: Joakim S. Enger
Regler
Kunstneren synes dette kan være frustrerende.
– I Vesten har vi en helt annen tankeverden, der det gjelder å realisere sin egen kreativitet. For den som har kreative, kunstneriske impulser i seg er det en liten kamp å rette seg etter disse eldgamle reglene, sier Aasmundtveit.
– Når du ser resultatet, er det da likevel en god følelse?
– Ja, jeg opplever det som en gave jeg må takke Gud for, selv om det er et fysisk slit å lage disse bildene. Men når jeg ser at bildet blir vakkert, er jeg veldig takknemlig. Disse bildene blir til gjennom bønn, sier hun.
LES OGSÅ: Ber til en syngebolle i 20 minutter
Usynlig
Å lage ikoner har også vært omstridt. Spørsmålet har vært om det er rett å lage bilder av Gud, og om det kan lages bilder av den hellige, usynlige Gud som er bortenfor alt et menneske kan erkjenne.
– Vi tror at Gud åpenbarer seg i frelseshistorien nettopp gjennom inkarnasjonsmysteriet. Ikonet skal vise Guds nærvær. Det er egentlig umulig. Derfor tyr vi til et symbolspråk. Det er skapt av kirkens teologer, ikke av kunstneren, sier Aasmundtveit.
LES OGSÅ: Mediterer seg nærmere Gud med yoga
Blir sett
En av reglene handler om at lyset faller på en bestemt måte i ikonene.
– Det er malt slik at lyset kommer innenfra. Det er på en måte ikke vi som betrakter ikonene, men ikonene som betrakter og ser på oss. Gjennom ikonene ser vi inn i den hellige virkeligheten, og den hellige virkeligheten ser på oss, sier Laugerud.
Han tror de strenge reglene er avgjørende for at ikonene skal virke som de gjør.
– Den ortodokse kirken er mer enn noen annen opptatt av kontemplasjonen. Jeg tror det i den årtusenlange ikontradisjonen ligger en erfaring av at ikonene virker til kontemplasjon, til at vi blir stille og lar oss betrakte. I denne tradisjonen er Johannes-evangeliet hovedskriftet, det evangeliet som ser dypere enn alle de andre evangeliene, sier Laugerud.
