Denne reportasjen ble første gang publisert i august 2020.
Yonatan ble født fem år etter den såkalte seksdagerskrigen, en krig som aldri fikk noen fredsslutning. Som gutt vokste han opp på militærbaser rundt om i Israel. Som voksen fløy han Black Hawk og fulgte i fotsporene til sin far, som var oberst og kamppilot.
Han trodde han deltok i det godes tjeneste. Men gradvis ble samvittigheten vanskeligere og vanskeligere å ignorere. Til slutt måtte han si fra. Derfor bor 48-åringen nå i Oslo, der han er musiker og foredragsholder.
Historien hans er velkjent i hjemlandet. Israels ambassade i Oslo har fått muligheten til å kommentere Shapiras fortelling, men har ikke besvart henvendelsene.
– Heldigvis drepte jeg aldri noen selv. Men man må ikke drepe noen for å kunne ta avstand fra drap, sier han stille.
---
Dette er saken
1. Yonatan Shapira protesterte mot bombing av sivile og fikk sparken fra det israelske militæret.
2. Han samlet 27 piloter til å stå sammen med ham i et opprop som nektet å utføre ordrer som ville skade uskyldige.
3. Shapira flyttet til Oslo og jobber nå som musiker og menneskerettighetsaktivist for palestinerne.
Dette sammendraget er generelt av kunstig intelligens. Det er lest gjennom av en journalist.
---
En fredfull fyr
Flere i slekten til Yonatan Shapira døde i Holocaust. Dette preget familien, som i etterkrigstiden så seg selv som typiske sionistiske sosialister. De var hjelpsomme mot alle – så lenge de var jøder.
– Narrativet var at alle andre var imot oss. Hele den arabiske verden ville fjerne oss fra kartet. Og de prøvde å gjøre det også, gjennom flere kriger.
For Yonatan var det helt naturlig å gjøre som faren sin og gå inn i hæren. Han vervet seg i flyvåpenet og ble helikopterpilot. Jobben hans var å redde ofre for terror og krigføring.
– Selv om jeg reddet skadede, var jeg en del av et system som påførte andre skade. Vi satt i hvert vårt helikopter. De andre bombet. Vi skulle prøve å redde. Etter hvert kjente jeg på en voldsom, kognitiv dissonans. Jeg så jo på meg selv som en fredfull fyr.
---
VENDEPUNKTET
- I denne serien forteller vi historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.
- Navn: Yonatan Shapira
- Alder: 48
- Familie: Samboer, datter på sju år
- Bosted: Nydalen, Oslo
- Yrke: Pilot, musiker og dialogfasilitator
- Hobbyer: Kajakk, seiling, friluftsliv
---
Drapsoffer
Noe endret seg da den andre intifadaen startet rett etter årtusenskiftet. Yonatan Shapira forsto at palestinere mistenkt for terrorisme nå ble skutt fra luften.
Gang på gang måtte helikopterpiloten risikere sitt eget liv for å redde andres. Det var et liv fylt av adrenalin, tilfredsstillelse – og indre uro.
– Jeg fikk kjenneskap til hva kolleger i andre deler av flyvåpenet vårt gjorde. Og på motsatt side eskalerte det med flere og flere selvmordsbombere.
Mange ble drept. En natt droppet den israelske hæren en bombe over et hus i Gaza, i verdens tettest befolkede nabolag. 15 sivile ble drept, mange barn. Hæren erklærte dagen etterpå at oppdraget var «godt gjennomført», sier han.
– Ett av drapsofrene den natten var min egen naivitet. Den Yonatan jeg hadde vært fram til da, døde den natten. Selv om jeg ikke hadde vært med i flyet som droppet bomben, føltes det nesten som om jeg hadde vært det.
Sjokkerte systemet
Yonatan Shapira kjente at han måtte protestere. Han laget et opprop og fikk 27 piloter med seg. Mange av dem høyt rangerte, flere var generaler og oberster med mange utmerkelser. I brevet til hærledelsen erklærte de at de nektet å utføre ordrer der uskyldige ville bli skadelidende.
– Vi sjokkerte systemet. Livet ble aldri helt det samme etterpå. Ledelsen forsto at dette bare var toppen av isfjellet. At det måtte være veldig, veldig mange som delte vår oppfatning, når vi faktisk fikk så mange til å underskrive og risikere karrieren. Det vi gjorde var jo helt på tvers av all militær tankegang. I militæret skal du adlyde. Ordet nei eksisterer ikke. Sier du det likevel, drar du teppet vekk under hele strukturen.
Yonatan Shapira ble innkalt på teppet. Generalen satt der med israelske flagg på begge sider. Han var berømt og merittert. Hans ordre var: Trekk tilbake brevet innen ti dager!
– Der satt lille meg, langt lavere rangert enn ham. Underlig nok følte jeg meg likevel sterkere. Det var som om jeg hadde hele menneskeheten på min side. Jeg kjente at jeg gjorde det rette. Det var overveldende.
Forræder
Shapira skrev ned alt som ble sagt. Han publiserte det i israelske medier. Det ble en storm. Han ble intervjuet i aviser og på TV. Han ble invitert til universiteter for å holde foredrag. Så kom forespørslene fra utlandet. Han fortalte sin historie i medier, kirker, moskeer, skoler og forsamlingshus.
– Det spredte seg som ringer i vannet. Jeg hadde ikke ant rekkevidden av det jeg startet. Og jeg ante heller ikke hvordan det skulle forandre meg selv.
– Hvordan reagerte israelske myndigheter?
– Jeg ble stemplet som en forræder. Jeg kan skjønne det. Jeg brøt jo med den offisielle politikken. Men jeg elsker landet mitt. Det er derfor jeg vil forandre det. Jeg vil at alle som bor der skal ha like rettigheter. Vi kan ikke føle oss komfortable i våre hjem, hvis det er basert på at andre holdes nede og er utrygge.
– Og faren din, hvordan tok han det?
– Jeg er så stolt av ham. Han støttet meg som sin sønn, selv om han ikke var enig med valget mitt da jeg protesterte. Nå livnærer han seg som olivenbonde. Han har virkelig forandret seg. I fjor ble han arrestert da han sammen med moren min hjalp palestinske gjetere som ble fordrevet fra beitemarkene sine i den okkuperte Jordan-dalen.
Nytt vendepunkt
Etter hvert var det ingen som ville gi Yonatan Shapira jobb lenger i Israel. Alle visste at han hadde fått sparken fra militæret. Han flyttet til USA og begynte som sivil helikopterpilot.
Etter noen år dro han tilbake til Israel for å studere arabisk. Der møtte han en norsk kvinne som studerte det samme, samtidig som hun jobbet for Kirkens Nødhjelp på Vestbredden. De to ble et par. Og de fikk en datter.
– Det var faktisk det største vendepunktet i livet mitt. Nå måtte jeg være forsiktigere og unngå de stadige arrestasjonene. Jeg hadde et lite liv å passe på.
Etter hvert flyttet den lille familien til Oslo. Yonatan livnærer seg som musiker, foredragsholder og veileder av dialogsamtaler. Han jobber for menneskerettigheter for palestinerne. Samtidig studerer han norsk og jobber for å få pilotlisens i Norge, slik at han kan fly igjen.
– Kjenner du at du har ofret mye?
– Nei. Jeg føler meg heller privilegert. Jeg fikk muligheten til å stå opp for det jeg tror på. Jeg fikk mye ubetinget kjærlighet som barn, og dette ga meg den styrken og tryggheten jeg trengte for å følge samvittigheten min.
– Hvordan er det å bli omtalt som forræder?
– Jeg har aldri følt meg som det. Jeg kan skjønne det, for mange følte nok at jeg anklaget dem. Og på et vis gjorde jeg jo det. Men jeg fulgte mine verdier da jeg opplevde at staten sviktet dem. Jeg tok parti med dem som ikke hadde noen stemme.
Norsk våpensalg
Oppropet Yonatan Shapira tok initiativet til fødte en bevegelse i Israel kalt «Breaking the silence». I den første Libanon-krigen nektet 3.000 soldater å følge ordre. Som en følge av dette, måtte de i fengsel.
– Vi er fortsatt et lite mindretall i Israel som er kritiske til måten staten opererer på. Men noen må starte for at det skal bli forandring. Man må starte med seg selv, sier Yonatan – og velger å pirke også i den norske fasaden:
– Dette fantastiske landet med den vakre naturen og det fredelige samfunnet, det er som å være i et tempel. Helt til jeg tenker på at landet er bygget med penger fra våpensalg. Våpen brukt mot folk som ikke kan forsvare seg. Våpen brukt mot barn. Våpen laget på Kongsberg og Raufoss, der staten er storeier. Den samme staten som deler ut Nobels Fredspris.
– Liker du å legge deg ut med folk?
– Neida. Jeg ønsker å få folk til å reflektere over hva nestekjærlighet virkelig betyr. Å elske sin neste, handler ikke kun om noen utvalgte, men å bry seg om alle.
– Skal ikke Israel ha rett til å forsvare seg mot mektige, udemokratiske stater?
– Israel er ikke noe demokrati. Mellom elven Jordan og Middelhavet bor det omtrent like mange jøder som det bor palestinere. De fleste palestinerne lever under en okkupasjon uten noen rettigheter. To millioner bor i Gaza, verdens største getto. Halvparten av dem er barn. Hvis Israel vil forsvare seg, må de slutte å drepe uskyldige barn og gi like rettigheter til alle. Noe annet er apartheid.
Ærer bestemor
«There comes a time when you have to choose which side you are on», heter det i en sang av Pete Seger. Yonatan Shapiro siterer den sangen når han beskriver sitt eget valg:
– Jeg måtte ta et valg. Jeg kunne ikke velge vekk valget. Jeg er israeler, jeg har navnet mitt etter oldemor som døde i Treblinka-leiren under holocaust. Hun het Yente. Hun ble drept fordi verden var taus. Jeg verken kan eller vil være taus.
– Hvor ville du vært nå, om du hadde fulgt ordre for 20 år siden? For første gang under intervjuet tar Yonatan Shapira en lang tenkepause. Han veier ordene når han begynner å snakke:
– Kanskje jeg ville vært der mange av mine tidligere venner er: De klemmer sine egne barn om morgenen før de bruker arbeidsdagen til å undertrykke andre barn.
LES OGSÅ: