Denne teksten ble første gang publisert i magasinet Strek nummer 3 i 2011.
– Visdom! Vær oppmerksomme! Diakonens utrop, en halvtime inn i gudstjenesten, får alle som har begynt å la tankene vandre, til å våkne med et rykk. Menigheten følger Evangeliet med øynene mens det bæres i prosesjon mot kirkens midte, omgitt av lys og innsvøpt i røkelse: det er Kristus selv vi følger med blikket! I Evangeliets skikkelse står han midt iblant oss og underviser.
Lyset vitner om han som er Verdens lys; gjennom røkelsen fornemmer vi den herlige duften av hans nærvær. Vi er der! Det er oss Jesus taler til og underviser. Det er nettopp oss ordene er rettet mot. I dag er frelsens dag! Liturgien i kapellet der jeg feirer gudstjenesten hver søndag morgen, slottskapellet i Bjärka-Säby, begynner alltid med en prosesjon. Det gjør at pilegrimsmotivet blir fremtredende: Guds folk som ett pilegrimsfolk, på vandring gjennom tiden, på vei mot det himmelske Jerusalem.
Ord av Gud
Søndagsliturgien er en glenne i tiden der fortid og framtid konvergerer i nåtiden: Guds inngripen i historien blir nærværende, spilles ut foran øynene på oss, på samme tid som vi deltar i den himmelske festen. Vi hører det ingen ører har hørt, og er øyenvitner til hendelser som ennå ikke har skjedd. Fremst i prosesjonen bæres Evangelieboken, løftet mot himmelen, så alle kan se den.
Vi kaster oss ikke bardus over Bibelen for å avkreve den svar på våre spørsmål. Vi nærmer oss Guds ord for at Ånden i oss skal skape et lyttende hjerte.
— Peter Halldorf
Her formes et bibelsyn: «Nå kommer Kristus oss i møte!» Hver gang vi feirer gudstjeneste, taler Gud til oss og handler midt iblant oss. Derfor består liturgien av både ord og handlinger. Og derfor maner en av diakonene oss til å være mest mulig oppmerksomme når bibeltekstene leses, spesielt evangeliene. «Visdom, la oss være oppmerksomme!» Visdommen er Jesus Kristus, det levende Ordet, og utropet betyr:
«Nå taler Gud! Hør etter! Skjerp sinnet, alle sammen!». Utropet i liturgien vekker menighetens øre og gjør oss klare til å «høre på disiplers vis». I hjertene våre svarer vi med ordene fra Salmene: «Jeg bøyer mitt øre til visdomsord».
[ Rune klarer ikke glemme hva han opplevde på spesialskolen. Én nattevakt var værst ]
Visdomsordet, Kristus, står nå midt iblant oss, for å tale til våre hjerter. Etter hver lesning i liturgien svarer vi med én munn: «Slik lyder Herrens ord!» Kirkens tro har alltid, overalt og blant alle døpte, vært at Bibelen ikke bare inneholder ord om Gud—den inneholder ord av Gud, ord som leder til Gud.
I Den hellige skrift er det ikke ulike personer som taler om Gud slik de har opplevd ham; det er Den treenige Gud som taler til oss gjennom ulike personer.
Biblen er noen
Hvilket bibelsyn er det dermed kirkens gudstjeneste former? Det kan utrykkes enkelt: Bibelen er noen – ikke noe. Skriften, sier Augustin, inneholder ingenting som ikke er et ekko av Kristus. «Alt i Skriften taler om Kristus, og i Kristus blir alt i Skriften oppfylt. Hvilken bok vi enn åpner, det være seg i det første eller i det nye testamentet, finner vi bare én bok, og den boken er Kristus.»
I liturgien, søndagsgudstjenesten, lærer vi oss en måte å forholde oss til Bibelen på, en måte å lytte og svare
— Peter Halldorf
Troen på at Ordet ble menneske, Jesus Kristus, former et bibelsyn som får oss til å nærme oss Bibelen med ærefrykt, varsomhet og ømhet. Vi kaster oss ikke bardus over Bibelen for å avkreve den svar på våre spørsmål. Vi nærmer oss Guds ord for at Ånden i oss skal skape et lyttende hjerte. Hva har Herren å si til meg i dag? Enhver kristen vet at Bibelen kan være en vanskelig og tidvis lukket bok, en tekst vi stanger oss til blods mot.
Men den kan også være plassen der vi hører Guds røst og smaker hans herlighet. I liturgien, søndagsgudstjenesten, lærer vi oss en måte å forholde oss til Bibelen på, en måte å lytte og svare, som vi kan ta med oss inn i de øvrige ukedagenes personlige omgang med Bibelen.
Det skjer først og fremst i den lesningen som i kirkens tradisjon har blitt kalt lectio divina – spesielt mye brukt i klosterverdenen. Her får vi hjelp til å gjøre lytting til en livsholdning, en øvelse og en livgivende handling. Hver gang vi åpner Bibelen hører vi Herren si: «Barn, kom hit og hør på meg.»
En personlig dialog
Ordets liturgi i gudstjenesten og lønnkammerets lectio divina forutsetter og forsterker hverandre. Liturgien er det utvalgte stedet der Bibelen blir et levende Ord, et møte mellom Gud og hans folk. Her lytter vi sammen, og vi svarer sammen. Den dialogen som i liturgien skjer mellom Gud og hele hans folk, blir en personlig dialog i vår lectio divina. Hva mener vi da med lectio divina? Lectio betyr lesning, divina betyr guddommelig eller gudegitt.
For at vi skal finne Gud selv må bokstaven åpne skallet sitt for oss
— Peter Halldorf
Lectio divina er den bedende, lyttende, oppmerksomme, meditative lesningen av Bibelen der vi går inn i en relasjon til ham som er Ordet. Det er lesningen som gjør at vi finner skatten i åkeren og gjør den til vår.4 Lesningen som sår kornet, Guds Ord, i den gode jorden i hjertene våre.
Lesningen som gjør at vi banker på bibelordets dør slik at den åpner seg. Lesningen som vekker vår kjærlighet til Guds ord. Lesningen som får Guds ord til å ta rikelig plass hos oss. Lectio divinas formål er alltid å lese Bibelen – ikke andre åndelige skrifter. Oppbyggelige tekster av kirkefedre eller samtidens åndelige lærere kan og bør selvfølgelig også leses. Men uttrykket lectio divina er i kirkens tradisjon reservert for lesningen av Guds ord.
Det er en lesning av Bibelen i fellesskap med den samme Hellige Ånden, som har inspirert den. Ordene som er født av Ånden leder oss til et rikere liv i Ånden. Enzo Bianchi, prior i den økumeniske kommuniteten i Bose, nord i Italia, kaller lectio divina enkelt og greit for «å lese i Ånden».
[ Odd Nordstoga: ‘Jeg tror på en slags oppstandelse. Det skjer fremfor oss hele tiden’ ]
Fire trappetrinn
Den oppmerksomme lesningen av Guds ord fikk etter hvert en systematisk beskrivelse i den åndelige tradisjonen. En av middelalderens monastiske fedre, Guigo II, leder for et karteuserkloster i Frankrike på 1100-tallet, er blitt berømt for sin beskrivelse av hva bibelleseren dras inn i under sin lectio divina.
I et brev til en bror forteller han hvordan det gikk opp for ham: En dag jeg holdt på med å arbeide med hendene mine, begynte jeg å reflektere over menneskenes åndelige øvelser. Plutselig sto fire trappetrinn for min sjel, nemlig lesningen, meditasjonen, bønnen og kontemplasjonen.
I bønnen ber vi om at det vi har funnet skal gis oss, og i komtemplasjonen smaker vi Guds godhet
— Peter Halldorf
Dette er den stigen som munken løftes opp på, fra jorden til himmelen. De fire trinnene kaller han altså på latin lectio, meditatio, oratio og contemplatio. Sammen utgjør de den åndelige øvelsen som kalles lectio divina. Hvilke oppgaver har de fire trinnene? Guigo skriver: «Lesningen søker det salige livets herlighet, meditasjonen finner den, bønnen ber om den, kontemplasjonen smaker den.»
Målet er altså å smake: «Smak og se at Herren er god», som vi synger i Salmene. Eller som det heter i Hebreerbrevet: Dere har «smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter». Troen er en «smak» mer enn en idé. Guigo parafraserer ordene om å be, søke, banke på og finne i Jesu bergpreken.
Søk gjennom å lese, og du skal finne gjennom å meditere. Bank på i bønn, og du skal få smake og se at Herren er god. Med andre ord: I lesningen søker vi, i meditasjonen finner vi, i bønnen ber vi om at det vi har funnet skal gis oss, og i komtemplasjonen smaker vi Guds godhet. La oss nå se nærmere på de fire trinnene:
Til den indre forberedelsen hører bønnen om Åndens lys og nærvær i lesningen
— Peter Halldorf
1. Lectio – lesningen av Ordet
Selve lesningen er det første steget i vår gudssøken, den som svarer på vårt hjertes lengsler. Når vi åpner Bibelen og begynner å lese, kan vi sammen med salmisten si: «Herre, nå søker jeg ditt åsyn.» Den indre holdningen vi leser Bibelen med, utgjør den store forskjellen. For at bibellesningen vår skal bli en gudssøken, må vår lectio divina inneholde en forberedelse, men også et ytre miljø som fremmer oppmerksomheten til Guds røst.
Til det ytre miljøet hører en atskilt plass og en tid på dagen som gjør det enklere for oss å finne ro og samle oss innvendig. Å lese langsomt og gjøre øvelsen til faste tider er viktige forutsetninger for at lectio divina skal bære frukt. Les i et rolig og hvilende tempo, les teksten flere ganger, forsøk å lytte oppmerksomt til den med hele ditt hjerte. Et viktig prinsipp er å lese sammenhengende og ikke bare velge favorittversene eller tilfeldige tekster.
En bibelleseplan kan være til stor hjelp. Særlig bør vi gjøre evangeliene til det miljøet i Bibelen vi vier oss til i lectio divina. I den økumeniske kommuniteten i Bjärka-Säby har brødrene og søstrene en fast tid hver morgen der alle mediterer over den samme evangelieteksten – teksten møter vi igjen senere på kvelden i den liturgiske lesningen under vesper. Lengden på teksten er som regel mellom fem og femten vers. Til den indre forberedelsen hører bønnen om Åndens lys og nærvær i lesningen.
Bare Ånden kan åpne Ordets hemmeligheter for oss og gjøre Bibelen til den utvalgte plassen der vi møter den Elskede. Enzo Bianchi skriver: «Enhver lesning av Skriften forutsetter en epikles: en påkallelse av Herrens Ånd – for Skriften blir bare et levende ord gjennom Ånden.»
En bestemt tid for lectio divina, som vi innleder med bønn, skaper en forventning i oss om at Guds stemme skal komme til oss under bibellesningen. Denne forventningen kan gjøre at vi begynner å lese Bibelen på en ny måte. Hvert ord blir dyrebart. Vi kommer til Guds ord med en kjærlighetens oppmerksomhet. Vi minner oss selv om at det vi gjør nå, ikke bare er for å studere Bibelen eller lese noen vanlige ord.
Vi ber. Vi står innfor Guds ansikt, klare til å lytte til ham og svare ham i en dialog som drar oss enda nærmere til ham. Nå leser vi ikke lenger Bibelen for å ha lest. Vi leser for å lese. Og selve lesningen gjør noe med oss. Den vekker en sult, gir oss en sødme, drar våre hjerter inn i Den hellige treenighetens legende liv.
2. Meditatio – å grunne på Ordet
«Den forstandiges hjerte grunner på ordspråk, den vise ønsker å lytte og lære», står det i Siraks bok. Og i Salmene synger David: «Å, hvor høyt jeg elsker din lov, hele dagen grunner jeg på den.» Begrepet meditasjon knyttes alltid til Bibelen i den kristne tradisjonen. Meditasjon er å søke etter Skriftens skjulte sannheter. «Den graver etter skatten, finner den og viser den frem», sier broder Guigo.
I meditasjonen reflekterer vi, ved hjelp av Den hellige ånd, over det vi har lest. Vi søker en dypere mening. Vi speider etter åndelig innsikt og sannheter vi kan følge i våre liv. De spørsmålene vi bærer med oss i vår lectio divina er ikke: «Hva tenkte Peter når Jesus gjorde dette?», men: «Hvordan handler denne fortellingen om mitt liv?» Vi hører i Ordet hva Gud vil si oss, men uten å hengi oss til psykologiseringer og sjelegranskning.
Vi fester blikket på Jesus i lesningen. Kristus er alltid skatten i Skriftens åker. Vi finner ham ikke bare når vi mediterer over evangeliene– selv om det er enklest å møte ham dermen overalt i Bibelen. Klosterfaderen Pachomios er den første som beskriver meditasjonen som en slags «drøvtygging» (lat. ruminatio) av Guds ord.
Karteusermunken Guido tar bildet videre, og skriver: «Lesningen legger den faste føden i munnen, meditasjonen tygger og deler den opp, bønnen kjenner smaken av den, og kontemplasjonen er selve herligheten som gleder seg over og omfavner føden.»
[ Bjørn Eidsvåg: ‘Jeg er glad for at vi ikke lenger skal «gå fortapt»’ ]
3. Oratio (bønn) – vårt svar på Guds innbydelse
Vår lectio divina innbyr oss til å delta i den evige samtalen som pågår i Den hellige Treenigheten, og som ikke minst Salmenes bok ofte lar oss lytte til. Bønnen er vår deltakelse i samtalen mellom Faderen og Sønnen. Vi er ikke lenger bare tilskuere, tilhørere; selv vi får åpne munnen, snakke og legge fram våre lengsler i samsvar med Pauli ord: «La alt som ligger dere på hjertet komme fram.»
Bønnen som ble født gjennom lectio og meditatio kalles i Det nye testamentet «å be i Den hellige ånd». Den er dypet som kaller på dyp, et hjertes bønn, opplyst av Kristi ansikt som lyser mot oss i det Ordet vi har lest og meditert over.
Vi får nå snakke med Gud som en venn snakker med en annen venn. Han har jo sagt: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.»18 Meditasjonens formål er denne dype erfaringen av bønnen: vennskapet der man ikke har noe å takke for, og ikke behøver å bli takket for noe – utenom for vennskapet.
4. Contemplatio (kontemplasjon) – den søte smaken av Guds nærvær
Alt som skjer i vår lectio divina, med alle sine ulike trinn, hører organisk sammen og kan derfor ikke skilles fra hverandre. Det handler ikke om en statisk prosess der vi først leser, så mediterer, deretter ber og til slutt kontemplerer. De ulike momentene går naturlig over i hverandre og skaper en dynamisk vekselvirkning på dypet. Når vi sier at bønnen leder til kontemplasjon, mener vi ikke at kontemplasjonen er noe annet enn bønn.
Ordet contemplatio betyr «å skue» – det som alltid skjer når Ånden leder og levendegjør vår bønn. «Alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde.» Her rører vi ved målet for alle åndelige øvelser, for hele vår kristne etterfølgelse, og dermed også for vår lectio divina. Vi leser og lytter til Ordet, ikke bare for å bli grepet og henført, men for å forvandles til et bilde av Ordet.
«Lectio divina leder oss inn i erfaringen av å være Guds elskede, når vi i glede og forundring glemmer oss selv og skuer Gud», skriver Enzo Bianchi. Men veien dit er ikke alltid enkel. Det hender vi går igjennom lange perioder der Ordet kjennes stumt, vi opplever ikke at våre forsøk på å lytte bærer frukter, og vår egen manglende evne til å be forsterkes av fornemmelsen om at Gud ikke svarer.
«Det som da er viktig», fortsetter broder Enzo, «er at vi er trofaste mot vår beslutning om å daglig søke Gud i Ordet. Før eller senere kommer Ordet til å finne en åpning i våre hjerter og bryte ned de barrierene vi har bygd opp.»
Den middelalderske karteusermunken Guigo beskriver ofte kontemplasjonen som en «smak» av Gud. Med uttrykksfulle bilder setter han ord på hva som kan skje i vår daglige lectio divina: «Lesningen er skallet, meditasjonen margen, bønnen lengter etter å få nyte sødmen, kontemplasjonen fryder seg over å ha fått del i dens herlige smak.» Eller med et annet bilde: kontemplasjonen «gjør en tørstende sjel drukken av den himmelske herlighetens dugg.»
Bakenfor bokstavene
Lectio divina er altså den lesningen av Bibelen som tar oss bakenfor bokstavens skall i Skriften og lar oss møte Gud som er Ånden. Bokstaven skal ikke oppgis, man behøver stadig å vende tilbake til den. Men den er kun Guds klesdrakt.
For at vi skal finne Gud selv, må bokstaven åpne skallet sitt for oss. Det er betegnende at gudselskere gjennom alle tider har vært djervere i sin bibellesning enn hva teologene er og tillater seg å være. De er frie, også i forhold til bokstaven, fordi de har smakt den virkeligheten som bokstaven bare provisorisk klarer å uttrykke uten noensinne å uttømmende beskrive den. For å virkelig finne Gud må man iblant våge å slippe taket om bokstaven.
Er det fordi vi savner mot at vår lengsel etter større nærhet til Jesus ofte ikke blir oppfylt? Som Egied van Broeckhoven uttrykker det i sin åndelige dagbok: «Den som ikke våger seg på kjærligheten og ikke på Gud, kaster seg på bokstaven.» I vår lectio divina nærmer vi oss Skriften, og leser i den, ikke for å finne forklaringer, men for at våre liv skal forklares. På den veien kan det vise seg at vi får en helt «ny» bibel