Hun fikk litt «separasjonsangst» da hun meldte seg ut av Den norske kirke, 18 år gammel, men ingenting skjedde. Verden gikk videre.
Men det var et alvorlig valg. Foreldrene var ikke blant dem som løp til kirken hver søndag, men for far var kirken en del av statsapparatet. Å melde seg ut, var det samme som å melde seg ut av det norske samfunnet.
Han nektet å snakke med datteren på seks måneder. Mor forsto det bedre.
Da Liv Tørres samtidig meldte seg inn i Human-Etisk forbund var det først og fremst for at Den norske kirke ikke skulle få skatten hennes. Medlemsrot i kirken gjorde at hun måtte melde seg ut tre-fire ganger, siste gang rundt 2008.
SE VIDEO: Dette er meningen med livet ifølge Liv Tørres
Direktørjobb
Liv Tørres har hatt rolige dager etter at hun sluttet som generalsekretær i Norsk Folkehjelp før jul. Fram til nå har hun ryddet, sovet og lest. Et tegn på at hun har hatt god tid er at hun har lest romaner. Men på mandag er det pause i romanlesingen. Da overtar hun som direktør ved Nobels fredssenter.
Som barn skjelte hun, brukte briller, ble mobbet og kjente seg utenfor. Det sitter i. Som voksen er hun fremdeles litt bekymret for at det ikke skal komme noen til festene hennes.
Bøkene ble et gjemmested og viktige i å forme det synet hun i dag har på livet. Hun var en grubler og er det ennå. Bibelen fikk hun i gave da hun var barn.
– Jeg er vel av dem som har lest Bibelen, eller deler av den, flest ganger. Jeg leste Det gamle testamentet opp og ned og i mente mens jeg vokste opp.
LES OGSÅ: Krever én milliard til flyktninger
God Gud
Som 7-8-åring syntes hun ikke Det nye testamentet var så spennende. Få av historiene i Det gamle testamentet endte godt, men for henne var det fantastiske historier – og historie.
– Hvilket bilde av Gud fikk du?
– Hvis Gud finnes, er han god. Og han vurderer mennesker etter hvor tolerante, rause eller solidariske de er, ikke etter fine ord. Jeg har aldri hatt en kristen tro, men jeg tror at det er et eller annet der ute. Kall det Gud, eller noe annet. Jeg snakker ofte med vedkommende.
– Hva snakker du om?
– Det dreier seg nok mest om jeg har levd opp til mine egne standarder, en regnskapsføring på en måte. Jeg får ikke så mye svar. Det er vel ren psykologi, men det er godt for meg. Jeg synes stadig vekk at jeg burde bli bedre. Det er vel en damegreie der også – at minussiden ofte blir så stor.
LES OGSÅ: Tviler på fredsavtale i Sør-Sudan
Regnskapsfører
Mange ville ha godt av å føre moralsk regnskap over seg selv, om ikke ukentlig, så én gang i måneden, mener hun. Flere ganger vender i intervjuet hun tilbake til at det er vi mennesker som kan skape en bedre verden å leve i, spesielt vi som lever i verdens mest privilegerte avkrok.
– Jeg fant ikke det jeg lette etter i kristendommen, og har alltid vært overbevist om at det er vi mennesker som selv må gjøre jobben. Det er vi som har et ansvar og må strekke ut hånda og vise toleranse og humanitet overfor våre medmennesker. Og kjærlighet.
Slik snakker en humanist.
Hun har en sterk tro på menneskers kraft. «Hvis mennesker står sammen og organiserer seg i sterke, demokratiske organisasjoner, så kan de oppnå hva de vil.» Slik er essensen i hennes livslære om den skulle formuleres konsentrert, ifølge en som kjenner henne.
Hun nevner verdier fra familien – ærlighet var viktigst – og femten år i Sør-Afrika. Men ikke minst møter med mennesker har formet hennes samfunnsengasjement. Et eksempel er den syriske flyktningfamilien hun møtte i en kald garasje i Bekaa-dalen, i Libanon. De gjorde sterkt inntrykk.
– De ga meg en følelse av gjenkjennelighet: Det kunne vært meg.
Møtet endte med at hun bladde opp fra sin egen lommebok. Det er ikke nok med de rette holdningene. Det skal handles. Likevel liker hun ikke merkelapper som tøff og handlekraftig.
Alt er mulig
Hun går barbeint rundt i huset som hun bygget i foreldrenes hage på Godlia i Oslo. Interiøret er preget av at hun store deler av livet har levd i andre land: Afrika møter Midtøsten møter Norge.
Framfor henne på det store spisebordet fra Sør-Afrika, laget av gamle jernbanesviller, ligger mobiltelefon, leppestift, en boks snus og en kopp kaffe på rekke.
I 30 år har livet hennes vært internasjonalt og knyttet til solidaritetsarbeid, fagbevegelse og bistand. I Sør-Afrika deltok hun i kampen mot apartheid og opplevde slutten på det undertrykkende regimet. «Verdens mest vellykka, demokratiske revolusjon i nyere tid», kaller hun det. Den overbeviste henne om at alt er mulig dersom man organiserer seg godt.
– Apropos mitt forhold til kirken: Da jeg dro til Sør-Afrika som 26-åring, fikk jeg mye mer respekt for kirken og dens politiske rolle. Kirken der var aktiv i frigjøringskampen, tok del i fordelingsspørsmål og hjalp dem som trengte det. Det er ikke ofte jeg ser at religionen og religiøse institusjoner er den progressive samfunnskraften for at folk skal få det bedre og ressursene omfordeles mer rettferdig.
Hun legger på mer leppestift.
LES OGSÅ: Nye våpenanklager mot Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan
Nær fare
I konfliktområder har hun flere ganger vært nær fare. For få måneder siden fortalte magefølelsen hennes at de måtte komme seg kjapt bort fra en by de kom til i Libanon. Etterpå viste det seg at jihadist-grupper kontrollerte byen.
– Kanskje magefølelsen er resultat av at jeg har lært meg å lese farer og tegn.
– Er det noen som passer på deg?
– Om du spør om det er høyere makter, vil jeg si at det meste koker ned til flaks. Med så mye flaks har jeg likevel enkelte ganger tenkt at noen passer ekstra på. Gud, eller moren min? Alle har vi vel hatt opplevelser som gjør at vi mistenker at det finnes noe som gir oss ekstra flaks eller beskyttelse.
Terrordagen
Hadde hun flaks 22. juli? Fredagen var hennes siste dag som politisk rådgiver i Arbeidsdepartementet. Kollega Hanne Løvlie ventet utenfor i regjeringskvartalet mens Tørres skulle hente bilen i garasjen to etasjer under jorden. Løvlie skulle ta imot nøkkelkortet hennes.
Klokka er 15.25. I det hun er på vei inn i bilen, smeller det. Lufta fylles med støv, steinsprut og bygningsdeler. Alarmen uler. Gjennom støvskyene teller hun seg fire halvetasjer på vei opp til første etasje.
Liv Tørres kommer seg ut av bygget, forberedt på at det kommer en bombe til. «Det gjør som regel det». Hun er blant de første på plassen utenfor høyblokka.
Hanne Løvlie er borte.
Det er helt stille. Luften, som er full av støv og papir, dirrer. Det mest uhyggelige er at hun kan se tvers gjennom høyblokka.
LES OGSÅ: Overbevist om et liv etter døden
Sårbart liv
Det går nesten ikke en dag uten at hun tenker på terrordagen.
– Lenge følte jeg at jeg hadde skyld for at Hanne sto der hun gjorde. Den delen er mer under kontroll nå. Det var ikke min skyld at hun døde.
Om ikke bomben var nok: Liv Tørres var på Utøya med den eldste datteren dagen før. Hvor tilfeldig livet er, har hun tenkt etterpå.
– Det er kanskje den hendelsen som tydeligst har vist meg hvor sårbart livet er og hvor lite vi skal ta det for gitt, hvor lite vi vet om hva som kommer. Derfor er det viktig at vi er i hvert av øyeblikkene vi har og gjør mest mulig ut av dem. Jeg håper jeg har blitt flinkere til å sette pris på mennesker rundt meg og prioritere tiden min.
22. juli ga henne også et spark bak – til å gjøre enda mer for å hindre radikalisering.
– I den grad Anders Behring Breivik har påvirket mitt tankesett, er det i form av en overbevisning om at vi må klare å skape et flerkulturelt og tolerant samfunn. At vi ikke opplever den type angrep og verdikamper igjen. Er det noe jeg grubler på, så er det dette, ikke mitt forhold til Gud. Jeg har et avklart forhold til «de øvre makter». Men jeg er bekymret for de neste ti års verdikonfrontasjoner i verden.
Innvandrer-familie
– Hvor er fronten i den kampen i Norge?
– I debatten som føres i sosiale medier ser jeg holdninger som viser at folk tror at vi har levd her som en arisk rase i flere hundre år. Det er helt feil. Norge har i alle år hatt innvandring og tilstrømming fra alle verdens kanter. Tørres-familien kom trolig fra Portugal eller Spania til Røros for å jobbe i kobbergruvene på 1600-tallet. Norge har tilpasset seg innflyttere, og det vil skje igjen, om vi gjør det riktig.
Som leder i Norsk Folkehjelp har hun vært involvert i å ta imot asylsøkere. Organisasjonen driver flere av landets mottak.
Å ta imot «våre nye landsmenn» er ikke noe problem om alle tar ansvar for en familie eller enkeltmennesker, mener hun. Selv følger hun opp noen asylsøkere i Oslo og en syrisk familie som har blitt flyttet til ulike mottak sju ganger i løpet av fire måneder.
– Det går an å sende julegaver, tekstmeldinger og spørre hva de trenger, selv om de nå er plassert på en øy i Midt-Norge, sier hun.
Leppestift legges på igjen. Snus legges inn.
LES OGSÅ: «Er du prest, eller kødder du?»
Gravkirken
På forhånd var hun redd at dette intervjuet skulle bli en eksamen i religionshistorie og Bibelen. Hun sier det med et smil, og vi prøver å berolige henne. Teller hendelsen i Gravkirken i Jerusalem som eksamen, er vi redd for at hun allerede har strøket.
Kirken er bygget over stedet der man antar at Jesus ble begravet. Sammen med venner besøker hun stedet i 2014. Susete i hodet etter nettopp å ha ankommet fra fest i Frankrike og en natt uten søvn, spør hun kirkens guide:
«Er han fremdeles begravet her»?
Guiden med sin bønnekrans ser på henne uten et smil, svarer ikke, men peker oppover. Når det går opp for henne at det faktisk er Jesus de snakker om, må hun og følget forlate kirken. Latteranfallene er så kraftige.
Og hun ler fremdeles. Selv om hun har lest mest i Det gamle testamentet, vet hun svaret.
– Jeg tror ikke han sto opp igjen. Jeg tror Jesus var et meget godt menneske, og i den grad noe lever videre, er det at noen har lært av hans gode prinsipper. Men også andre har en påvirkningskraft som setter dype spor etter seg.
– Er det slutt når vi ligger i grava?
– Ja, jeg tror nok det. Men innimellom håper jeg at jeg får en sjanse til og et nytt liv. Da ville jeg prøvd meg på noe nytt og morsomt.
– Hva da?
– Ja, hva da…? Revolusjonsleder, general... Jeg ville også likt å være Robin Hood. Det bør være noe action.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Fred
Til tider har det vært action å lede Norsk Folkehjelp, men nå blir det mindre. Siktemålet ved å bli direktør ved Nobelsenteret er enkelt: Å bidra til fred.
– Verden er i støpeskjeen, og den vil endre seg de neste to tiårene. Vi ser flere humanitære kriser og komplekse kriger og konflikter enn på mange tiår. Nobel-institusjonene har et stort potensial som arenaer der vi kan diskutere, tenke klokt og utvikle nye ideer om konfliktløsning, slik at vi nettopp kan bidra til fred. Jobben gir meg mulighet til å jobbe politisk og bygge noe nytt. Jeg gleder meg.
