Helge Simonnes er innhyllet i mildt alvor, vi skal snakke om tro. Lettere «ubekvem» sitter han foran meg på et av Oslos tradisjonstunge spisesteder, Engebret. Én eplemost og et rekesmørbrød, det er alt. Siden det er jeg som spanderer, tar han et med karbonade også.
Per Aabel og Leif Juster titter livsglade ned på oss fra veggene, der de har hengt og gulnet en stund. Vinduene mot den bleke solen ute er gammeldags og lite, inne er det lunt, varmt og plysj.
– Det er rart, sier han: «Min tro»-intervjuene har fulgt meg som en dobbeltgjenger gjennom alle de 25 redaktørårene mine i Vårt Land. Det er ingen spalte jeg har fått mer kjeft for enn den. Det forteller meg at systemkritikk ikke akkurat har hatt gode kår i kristenmiljøet. Og nå er det min tur.
[ LES FLERE MIN TRO-INTERVJUER HER ]
Tørsten
Hjemme hos Helge Simonnes ligger Bibelen på kjøkkenbordet, den leser han noen gudsord i – som han sier – før han går på jobb. Ikke høyt, men stille og med samme rutinemessige presisjon som han setter mobilen til lading om kvelden og skifter dekk på bilen. Det samme gjelder for nattverden.
– Jeg vil på ingen måte overdrive min åndelighet, den er ganske skrøpelig
Faste rutiner i kristenlivet, faste rutiner i det praktiske. Det er bare blitt sånn.
– Jeg leser ikke for å få en detaljert anvisning fra Gud om hva jeg skal gjøre, men som en daglig påminnelse om hvor jeg hører hjemme. I så måte kan du si at jeg tenker på Gud jevnt og trutt. Men jeg vil på ingen måte overdrive min åndelighet, den er ganske skrøpelig. Men jeg vet noe om vannstasjonene en skal innom. Den tørsten må være der.
Nærkontakt
Simonnes har gjort mye, gjør mye, står i vinden, som det heter – det er natur for en sjefredaktør. Men én ting er sikkert: Han er ikke av dem som fristes til å gi seg ut for mer enn de er.
– Når jeg sier tro, hva sier du da?
– Da sier jeg bevissthet om at en er en del av noe større som en ikke helt vet hva er, en visshet om at noe er skapt og at en er en del av dette skaperverket, sier han klart og tydelig.
– Jeg aksepterer fullt ut at det er noen som sier, nei, de tror ikke på noen skapelse
– Troen min handler om det: Å være del av skaperverket og dermed gitt muligheten til å være i nærkontakt med Vår Herre gjennom den stedfortredende lidelsen og det som er beskrevet i trosbekjennelsen. Trosbekjennelsen er ganske viktig for meg, ganske enkelt det som står der.
LES MIN TRO MED IDA MARIA: Før døyvet hun motgang med alkohol. I dag holder åndelighet henne i balanse
– «Stedfortredende lidelse» – det er jo ganske svære greier og nokså abstrakt, du syns ikke det er vanskelig?
– Jo, alt er vanskelig med det. Men da spør jeg meg: Tror jeg at alt dette rundt meg er skapt, eller tror jeg ikke at det er skapt, tror jeg at det er en Gud som står bak, eller tror jeg ikke det? Jeg aksepterer fullt ut at det er noen som sier, nei, de tror ikke på noen skapelse. For meg er svaret at det står en intelligent kraft bak det hele. Det er den ene beslutningen. Den neste er at jeg faktisk er gitt mulighet til å være i kontakt med Skaperen? Det er et stort, vanskelig og filosofisk spørsmål siden det handler om så mye. Men da er det jeg tror at Gud rekker ut en hånd til oss mennesker, hele menneskeheten, med et sterkt ønske om at vi skal ta til oss den kontakten. Det er min enkle tro.
Ledet har min fot
Langsomt ble mannen sin egen. For det startet ikke sånn. Begrepet Stormannen var godt innarbeidet i Vanylven ved foten av Stad, hvor han vokste opp i et miljø hvor det var langt mellom de prangende ordene.
– Jeg tror ikke på den påståeligheten, dette at Gud griper inn i dagliglivet bare vi ber sterkt nok
Det gikk igjen i forkynnelsen. Den store, som hadde all makt og tittet en i sjelen. Det var trygt. Men også skremmende for en liten tass på bedehuset.
Husker han den første bønnen han ba?
– Nei... jo, forresten: «Nå lukker jeg mitt øye, Gud Fader i det høye, i varetekt meg ta, fra synd, fra sorg, fra fare, Guds engler meg bevare, som ledet har min fot i dag.» Den ba jeg hver kveld. I dag har jeg nok problemer med «ledet har min fot i dag».
– Har du?
– Ja, dette at Gud leder meg gjennom hvert steg jeg tar. Det er en sentral del av en kristen barneoppdragelse som jeg i dag stiller spørsmål ved om er bra. Jeg tror ikke på den påståeligheten, dette at Gud griper inn i dagliglivet bare vi ber sterkt nok.
LES MIN TRO MED KULTURMINISTEREN: Det skjedde noe med Linda Hofstad Helleland da lillesøsteren var dødssyk
– Det tror du ikke?
– Jeg har nettopp vært i Luther-land og er blitt påminnet om reformatorens vei til frigjøringen. Han gikk jo hele tiden og spurte seg selv om han gjorde nok for å fortjene Guds frelse, han var tynget av sitt åndelige gjeldsbilde. Så skjønte han i et glimt plutselig at nåden var gratis. At Gud ville ham vel. Jeg tror at Gud grunnleggende vil meg vel. Så hva annet skulle jeg ønske?
– Og det er ikke noen flukt?
– Nei, det betyr bare at en slik gave får konsekvenser for mitt praktiske liv, det er mitt ansvar. Jeg trenger ikke være i tvil om min nådetilstand ovenfor Gud. Men valgene jeg tar, uansett hvor dumme de er, de får ikke noen konsekvenser for nåden. Det grunnleggende for meg er at mennesket er et ansvarlig vesen, som må ta ansvaret for sine handlinger. Et bibelsyn som utvisker dette prinsippet, er jeg svært skeptisk til.
Den vanskelige bønnen
– En gang vi satt sammen, jeg tror det var rundt et godt måltid, som her – jeg regner med at jeg ikke bryter fortrolighetsplikten – og du sa at du syntes det var vanskelig å be? Jeg ble litt overrasket?
– Det er nettopp det. For meg er det helt ulogisk å trygle og be Gud om å gjøre noe godt mot meg, min familie, mine nærmeste, for jeg tenker at Gud vil jo vel, i det ligger jo alt: Ber jeg for å påvirke Gud, eller ber jeg for å bli påvirket av Gud? Det er mitt kjernebudskap. Noe av det mest grunnleggende i min tro er at Gud har skapt meg som et ansvarlig vesen. Gud har gitt fra seg ansvarsretten.
– Jeg innså etter hvert at alt det ble skapt frykt og dom rundt i vestlandsk kristendom, var alt annet enn sunt
– Det er lang vei med lange skritt fra «trygg i fare» til en sånn erkjennelse?
– Det kan du si. I mitt liv snek det seg etter hvert inn en lammende frykt for dommedag, det var i 10-15-årsalderen, det var et velt i troen. På bedehuset var vi lært opp til at hvis den tredje verdenskrig kom, var det dommedag, det var opplest og vedtatt. Jeg husker jeg lå hjemme med kusma og Sunnmørsposten kom inn på kjøkkenet med melding om at «seksdagerskrigen» var brutt ut, det skapte en forferdelig frykt.
– Men nå ble det jo ikke dommedag?
– Nei. Og jeg innså etter hvert at alt det ble skapt frykt og dom rundt i vestlandsk kristendom, var alt annet enn sunt.
LES MIN TRO MED LENA KRISTIN ELLINGSEN: – Min kristne periode hadde lite med Gud å gjøre
– Og så rotet du i kassa og seilte inn i noe nytt og «usunt», hodestups inn i Jesusvekkelsen og Ung Visjon i Molde. Går det an?
Pause. Han lener seg tilbake i stolen, tar et dypt drag av tett restaurantluft.
Dette er viktig. For nå var det ikke mye frykt, det var løftede hender, høye proklamasjoner, betongsterk sikkerhet.
– Jeg definerte meg ikke som troende da jeg kom til Volda (gymnas). Det var litt befriende. Men så gikk jeg på et gammeldags vekkelsesmøte i kirken i Volda en kveld, den berømte pinsepredikanten Emanuel Minos var der – den kvelden gikk jeg fram for å søke frelse. Det var et vendepunkt – øyeblikkelig begynte klassekameratene å kalle meg Emanuel Desperados, jeg holdt jo svært høy føring. Broren min var allerede aktiv i den karismatiske Jesusbevegelsen i Molde, det ble veien min inn i en høylydt form for kristendom. Jeg husker at broren min kjørte en lyseblå Taunus opp på tunet hjemme med Jesus lever! malt i store bokstaver på sidene. Det var litt flaut, kan jeg huske, i et svært lavmælt bygdesamfunn. Men så gikk jeg inn i det.
August 1980: Jesus-festivalen i Molde, til høyre for plakatene: Helge Simonnes. Arkivbilde, Vårt Land.
– Savner du litt av ilden fra den gangen?
– Det var i hvert fall en stor overgang å komme til Røa kirke og oppleve en tilbakelent statskirkelig kristendom. Og jeg funderer nok ennå på hvorfor det ikke er mulig å få til noe av den dynamikken som vi hadde i Ung Visjon, uten å skape den fallhøyden det ble for noen.
Grumset
Helge Simonnes er helt annerledes enn sine gode kollegaer i rikspressen. Riktignok stiller han til intervju i motekorrekt olabukse og litt sjanglende jakke, slik seg hør og bør. Det er fruen som handler, han hater klesbutikker, det er kjent.
– Arbeidet i Vårt Land har gjort meg til en helt annen, både personlig og trosmessig
Men han holder seg langt fra den gamle myten om bladfyker som snubler i flasker og svir av 11 navn på djevelen før de kommer ramlende inn i redaksjon rundt klokken elleve.
LES OGSÅ: Hun er Vårt Lands nye sjefredaktør
– Du er en av dem, kanskje den, som vet mest om hva som rører seg blant gode og mindre gode utøvere av kristentroen her til lands. Du har sett kirker blomstre og visne og blomstre og visne?
– Jeg har lyst til å si noe om hvordan 30 år i Vårt Land har formet min tro, kommer det tørt, myndig.
– Arbeidet i Vårt Land har gjort meg til en helt annen, både personlig og trosmessig. Da jeg kom hit og møtte våkne, velutdannede, klartenkte kristne, var jeg nødt til å tenke dypere gjennom sakene. Og da så jeg at jeg ikke lenger kunne leve med bildet av Gud som min personlige assistent, en jeg ba om råd og tjenester. Jeg møtte en tankegang som var større. Jeg møtte også grumset – de som bare var ute etter å provosere. Jeg måtte tenke gjennom alt på nytt. Det gjorde jeg.
Helge Simonnes i 1985, året han ble ansatt i Vårt Land. To år senere var han sjefredaktør. Foto: Øystein Gloppestad
– Sjikane hører en sjefredaktørs hverdag til, ikke minst i den kristne dagspressen?
– Før gikk den per brev, da fikk man tenkt seg om før man sendte det. Nå, på e-post og i sosiale medier, kommer det rett fra levra, det er blitt mye verre. Da blir jeg virkelig bekymret for nivået blant enkelte grupper kristne. Det går jo på dette at noen føler seg mer velsignet av Gud enn andre, og dermed har retten på sin side. Slike fiendebilder skremmer meg. Det går på Midtøsten, homofili, Human-Etisk Forbund – det går an å lage fiendebilder av alt.
Engel eller fyllik
Langfredag i 2007 ble Helge Simonnes slått ned og sparket til blods da han satt og kontemplerte inne i en fransk, landsens kirke. Alt var fred, før en psykiatrisk pasient – viste det seg i ettertid – kom og antastet ham, slo og sparket ham nærmest livløs.
Han trodde hans siste time var kommet. Men – så stoppet han. Plutselig.
– Jeg har virkelig fundert over hvorfor han stanset, sier han.
– Jeg husker jeg hørte en stemme som ropte: Arrete, c'est un eglise! – stans, dette er en kirke! Det var mange fylliker som holdt til rundt kirken, jeg har hele tiden tenkt at det var én av dem som ropte. Da jeg fortalte det til noen etterpå, sa de at kanskje var det en engel? Den tenkningen liker jeg ikke: At man snakker om englevakt og den slags. Jeg har aldri tenkt at dette var noe som Gud kunne ha hindret, det var bare en ting som skjedde. Nylig kom treneren til Manchester United, Louis van Gaal, med det sterke utsagnet: «Jeg kan ikke tro på en Gud som lot min kone dø av kreft. Hvordan kan jeg tro på en Gud som lot min kone dø»? Jeg tror ikke Gud beskytter oss mot alt ondt. Men han vil oss vel. Og verden går sin gang.
LES MIN TRO MED PER ARNE DAHL: Forteller om sin skjulte sorg
– Men kan du ikke tenke tanken at Gud handlet gjennom fylliken?
– Ja, det skal jeg da ikke avvise. Men det er i hvert fall feilaktig å kommunisere at Gud bevisst kan la et menneske dø, selv om noen oppfatter det slik. Det blir rart for meg.
A4-formatet
– Har du noen gang tenkt at det hadde vært lettere ikke å være kristen?
– Ja. Men intellektuelt faller jeg tilbake på det samme: Troen på det skapte eller ikke. Svarer du ja på at noe står bak, er beslutningsrekken videre ikke så vanskelig.
– Jeg har ikke behov for å stemme noe ut av Bibelen. Men jeg kan saktens snakke om ting jeg synes ikke er så relevante
– Hva er det viktigste Jesus har sagt? Paulus nevner kjærligheten, har du noe å tilføre?
– «Jeg er veien, sannheten og livet».
– Som du tolker ...?
– ... som at veldig mye samles i at Jesus er uttrykk for Guds kjærlighet til oss mennesker. Noen tolker det som om vi må gjøre alt riktig – at vi har brøytestikker å forholde oss til på hver veikant og at alt skal være innenfor et A4-format. For meg handler det om det dypeste og mest synlige uttrykket for Guds kjærlighet.
– Hvis du satt, nå, på kirkemøtet i Kartago i 397 og skulle stemme inn og ut skrifter av Bibelen, hva ville du stemt ut?
– Nei, og det er et uttrykk for mitt bibelsyn: Jeg har ikke behov for å stemme noe ut av Bibelen. Men jeg kan saktens snakke om ting jeg synes ikke er så relevante. Jeg vil heller snakke om at mange ord misbrukes. «Skikk dere ikke lik denne verden», for eksempel. Mange troende bruker det til å trekke seg inn i et åndelig skall. Og: «Dere skal bli forfulgt for mitt navns skyld». Det kan brukes som et massivt vern mot kritikk. Og at all motstand settes inn i et fiendebilde.
Sjefredaktør Helge Simonnes (t.v.) og IT-sjef Jon Aaborg. Året er 1991 og tokløveret ønsker å produsere Vårt Land uavhengig av typografer. Foto: Benthe Misje
Snublesteinene
– Hvis du nå skulle si til naboen din – troende eller ikke – at på søndag skulle han bli med i kirken. Hva ville du sagt at han skulle se etter?
– For det første er jeg ikke sikker på om jeg ville invitert han til kirken, jeg vet ikke om det hadde gått så bra. For det første måtte jeg være sikker på at han ikke mislikte orgelmusikk, jeg måtte være trygg for at han likte litt stivnende former. Du ser snublesteinene? Jeg ville nok heller invitert naboen på en kopp kaffe om situasjonen byr seg, og kanskje komme til å snakke naturlig om de store spørsmålene.
LES MIN TRO MED SAS-SJEFEN: Tror Gud hjelper ham til å ta gode beslutninger
– Og da ville du si?
– Jeg kan fortelle hva jeg ikke ville gjøre. Jeg har en veldig dum opplevelse fra akkurat et slikt tilfelle, nemlig: Da jeg flyttet til Røa i 1984, inviterte naboen oss, han ville ønske oss velkommen og for å gjøre det ekstra bra gikk han til barskapet og hentet en liten drink. Kona mi var ikke avholdende, hun tok imot. Men jeg var – og tok ikke imot og begrunnet det. Han skjønte med én gang at det var fordi jeg var troende. Jeg har tenkt på det mange ganger: Hva var det jeg gjorde? Hvilken skade hadde det gjort om jeg hadde tatt glasset for å møte den naboen på en ordentlig måte, fremfor at jeg valgte å trygge mine egne valg og levere bevis for at jeg sto for det jeg sto for. Et fullstendig feil valg.
– Det går du og tenker på fremdeles?
– Jeg tenker på alt vi har gjort som har skapt avstand til kirken og kristendommen. Som for eksempel dette med alkohol som styggen selv. At det har skapt kommunikativt grums som det er utrolig vanskelig å komme seg ut av som kirke. Det har vært et stort prosjekt for meg i Vårt Land å hjelpe leserne til å få et bevisst forhold til hva tro handler om, om hva det er å leve kristelig. Og da er jeg sikker på at det ikke er flere påbud og innsnevringer vi trenger, men at det handler om å være et rettlinjet menneske som vil gjøre godt for andre.
Penger
Lyden og temperaturen har steget. Ikke Helges, men restauranten er full av klirrende folk. Vi flytter oss diskret fra det sydende livet på en tilnærmet varm onsdag formiddag, til et ensomt karnapp.
– Skepsisen til religion er økende, det er bare å innrømme
Akkurat det motsatte av hva jeg ville snakke om – integrering av fremmede, fargerikt og multikulturelt fellesskap. Hvor blir Helge Simonnes' tro av i alt dette?
– Jeg er nok ikke fremmed for tanken om at muslimsk tilstedeværelse i det norske samfunnet kan føre en god samtale om religion tilbake i storsamfunnet. Vi må i hvert fall ikke konkurrere om tro, islam eller kristendom. Men skepsisen til religion er også økende, det er bare å innrømme. På grunn av vår egen trosutøvelse og dette fargerike fellesskapets. Men generelt er det en respekt der. Og den øker bare hvis vi forvalter tingene på riktig måte.
LES MIN TRO MED WASIM ZAHID: Han vendte islam ryggen
– Du er en dreven, det går til og med an å si en durkdreven, pressemann – Vårt Lands sjefredaktør gjennom 25 år, aktiv i pressefaglige utvalg og redaktørforening. Men du er også økonom. Du «liker» penger, liker å leke med dem slik at de yngler. Mange vil si at uten din økonomiske lekenhet, ville Vårt Land knapt eksistert i dag. Og likevel: Mange kristne vil si at sånt skal ikke en kristen drive med?
– Selvfølgelig er Gud på de fattiges side, men hvorfor skal vi pukke på det og dermed også kommunisere vekk det faktum at det trengs penger for å drive en god menighet?
– Denne tankegangen opplever du er fremmed i kristne kretser?
– Absolutt, der er fattigdomsidealet opplest og vedtatt. Jeg synes at kirken kommuniserer veldig mye ugreit når den snakker om at «Gud er på de fattiges side». Selvfølgelig er Gud på de fattiges side, men hvorfor skal vi pukke på det og dermed også kommunisere vekk det faktum at det trengs penger for å drive en god menighet? Jeg kjenner mange rundhåndede rike som gir raust av det de har. For at både det ene og det andre skal bære seg. Arbeidet blant fattige, blant annet.
Markedsfører ikke Gud
Det kvitrer en fugl. Egentlig skulle vi tatt finalen på fransk, Helge Simonnes er frankofil. Kan han slenge ut av seg noen setninger i ny og ne blant kollegaer i korridoren, så gjør han det.
Det gir en fornemmelse av at vi er med på noe.
LES MIN TRO MED GARD SANDAKER-NIELSEN: Homofiles plass i kirken ble hans kampsak
Nå skriver han bok. Det er tid for det. Det er det vi har snakket om han skriver om: At Gud må være for de mange. Tittelen har han hentet hos den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer. Boken kommer til høsten.
– Vi vet at svært mange har fått hjelp, nettopp fordi vi har gått inn i de vanskelige sakene og ikke dekket over
Så er tiden der, jeg avkrever en siste hilsen. 30 år i sol og frisk bris, elsket og takket av mange, ønsket dit pepperen gror av andre. Er det noe han vil si med ropert?
– Jeg har sunget ut i spaltene, det får holde. Og jeg skal vokte meg for å stille som syvende far i huset. Men likevel, jeg håper vi velger å holde fast ved et dobbelt oppdrag – avisen er klart et organ som har sprunget ut av kirken og som lever nært kirken, men avisen er og et medieorgan som skal gi stemme til det kritiske. Mange av mine kritikere har ment at vi ikke er markedsførende nok på Guds vegne når vi stiller kritiske og vanskelige spørsmål. Samtidig vet vi også at svært mange har fått hjelp, nettopp fordi vi har gått inn i de vanskelige sakene og ikke dekket over.
Jeg merker meg at han sier «vi». Det kommer han til å gjøre en stund.
