Rundt Kong Oscar IIs kapell i Sør-Varanger blåser det liten snøstorm med 25 effektive minusgrader i lufta. Menighetsrådet har nektet å slippe Pål Moddi Knutsen inn i kirken for å spille inn en musikkvideo, så han er nødt til å gjøre det utenfor. Teamet hans har kjørt snøscooter en og en halv time til steinkirken. Moddi tar av seg scooterdressen. I dobbel ullgenser setter han seg på kirketrappa og spiller på sitt harmonium mens han synger.
Vindkastene er så sterke at det lille håndorgelet flyr i vinden. Men det får ikke hjelpe at han mister følelsen i fingrene og er nær ved å forfryse ører og kinn. Sangen han synger er så viktig, mener han, at den skal filmes her.
Opptaket gjøres på fire minutter.
– Då va eg nesten dau.
LES OGSÅ: Moddi for krass for kirkerommet
Pussy Riot
Pål Moddi Knutsen etter hvert en etablert musiker og visesanger. Hans egne album teller fire. I tillegg har Senja-væringen bidratt på flere andre plater, blant annet utgitt på Kirkelig Kulturverksted.
Han pleier ikke møte stengte kirkedører. Tvert imot står de åpne for ham, sist på avslutningsgudstjenesten på Olavsfestdagene i Trondheim i sommer. Da han ville inn i Kong Oscar IIs kapell ved Grense Jakobselv var døra imidlertid stengt.
Sangen han skulle filme var hans rolige versjon av punklåten til Pussy Riot, den russiske feministgruppa som ble fengslet fordi de fremførte en Putin-kritisk sang framfor alteret i en russisk kirke i 2012.
Sangen er med på Moddis siste plate, Unsongs, som kom i september. Den består av tolv forbudte sanger fra like mange land. Musikeren har oversatt dem til engelsk og satt ny melodi til noen av dem.
Først ville han spille sangen i Kristi frelser-katedralen i Moskva der Pussy Riot stuntfremførte sangen første gang. Han oppdaget fort at det var utenkelig å få synge «Punk Prayer» i en russisk kirke. Da bestemte han seg for å synge den så nært den russiske grensa som mulig.
– Da visste jeg det ville bli litt bråk.
Saken havet på forsiden av Vårt Land. Sangen egnet seg ikke for framføring i kapellet, mente Sør-Varanger menighetsråd.
– Jeg kan forstå dem. Det er få kirker som må ta hensyn til geopolitiske ringvirkninger av valgene sine. De ligger på grensa og har flere russere i menigheten sin, sier Moddi.
LES OGSÅ: – Minner om bibelsk maktkritikk
Oppe halve natta
Klokka er kvart over ni en mandag morgen. Lufta er kjølig, selv om solen skinner. Tuslende ut av en fredelig sidegate på Kjelsås i Oslo kommer en skikkelse i grønn t-skjorte. Håret stritter ut under en strikkelue. To øyne plirer i morgensola.
Oppvåkning pågår.
Moddi beklager at han forsov seg, men Unsongs-prosjektet gjør at han sitter oppe til langt på natt og arbeider. Det meste gjør han alene. Plate, nettside, videoopptak i seks av landene han har hentet sangene fra – og mye arbeid med avtaler. Er det managementet til Kate Bush som endelig gir seg til kjenne med et pip på telefonen? Hun sitter på rettighetene til den ene sangen på plata.
– Hun er vanskeligere å få tak i enn Vårherre, sier han mens vi trasker for å finne en åpen kafé nord for Sinsen-krysset
Siden plata har en tekst av Liu Xiaobo, fredsprisvinner og opposisjonell, regner han med at han nå er persona non grata i Kina. Konserter i Russland blir heller ikke lett, men han skal prøve.
– Herremann, man må jo det. Så får vi bare se, sier han og ler i fistel.
Å være uønsket i enkelte land er likevel en liten pris å betale målt mot de som sitter i fengsel, eller de som ble drept, for sangene, synes han. To av sangerne ble myrdet og tre ble satt i fengsel. Av dem sitter Xiaobo ennå fengslet.
LES OGSÅ: Kirken er et viktig verktøy for Putin
I kirken
Når dette leses turnerer han med det nye platerepertoaret. I utlandet skal han synge i kirker i Amsterdam, London og i Tyskland.
– Hva er det med deg og kirker?
– Det er ikke tilfeldig. Det er et fantastisk rom til å formidle et budskap. Det er det kirker er laget for. I motsetning til de fleste konsertsteder i verden, setter folk seg ned i en kirke for å følge med på hva som formidles.
På julaften er det tradisjon at han spiller i kirken. Da er han ikke verdensstjernen Moddi som har vunnet Spellemannpris, fått en million kroner av Aha, turnert i utlandet og blitt nominert til musikkpris i USA. Da er han bare Pål som spiller gratis i hjembygda Medby der det bor 140 mennesker.
BARNDOMSMINNER: Pål Moddi Knutsen gjøgler foran gjengen som er på Misjonssambandets leirsted på Senja. Pål er 11 år, søsteren Lise med dokka rett bak han er 5 år og søsteren Marte (nr 2 fra høyre) har akkurat fylt 10. Foto: Privat.
Han på gitar. Søsteren på trompet. Mor på pumpeorgelet i kapellet De fortsetter i Flakstadvåg kirke. I benkene sitter det flere enn det vanligvis bor i bygdene på Senjas ytterside.
– Kirken er et fint samlingspunkt i bygda der kroa og butikken er lagt ned. Dessuten er det så trist hvis det ikke er musikk på julaften. Så det er jeg gladelig med på. Men sangene må være i hvite tonearter og kjempelette. Ingen av oss spiller profesjonelt.
JULAFTEN 2014: I Flakstadvåg spiller Pål Moddi Knutsen i kirken sammen med lillesøster Lise og mora Anne Kaja Knutsen (bak tubaen). Å spille sammen med organistmora på julaften har Moddi gjort flere ganger. Foto: Privat.
– Unnskyld, er du ikke profesjonell?
– Jeg spiller knapt trekkspill. Nittini prosent av tida mi bruker jeg på alt annet enn musikk.
LES OGSÅ: Moddi er i en russisk tradisjon, skriver Erling Rimehaug
Religionens betydning
– Nå begynner hjernen min å våkne, sier han i det vi går inn døra til en kaffebar. Innenfra en hjemmestrikket genser han holder på å dra over hodet bestiller han kaffe. Svart.
Unsongs-prosjektet har forandret ham. Han har fått venner i land der religionen er helt uunnværlig for innbyggernes identitet.
– Jeg ser ikke på meg selv som personlig kristen, men jeg er interessert. Å dra til Vietnam og møte Viet Khang (sanger. red.anm.) som er en rebelsk katolikk i et kommunistisk land, forstå antipatien mot Victor Jara i Chile da han lånte Fadervår i 1971 – alle de tingene tvinger meg til å sette meg bedre inn i, prøve å forstå og kjenne etter, hva religionen betyr.
– Hva føler du om du kjenner etter?
– Aner ikke! ler han. – Men det er godt.
Tidligere har han sunget «harmløse sanger» som ofte handler om ham selv. Nå synger han andres sanger. Ikke fordi han er enig i hele innholdet, for det er han ikke, men for å finne ut hva som gjør en sang så sterk at den ikke tillates framført.
– Pussy Riots sang er en bønn – om å bli kvitt Putin. Hva tenker du om å synge en bønn?
– Jeg lette etter spor av ironi i teksten. Jeg liker selv å harselere med tro. Men jeg klarte ikke å finne det. De mener det oppriktig som en bønn. Flere av gruppa har sagt at de er kristne og medlemmer av den russisk-ortodokse kirken. De mente ikke å såre religiøse verdier.
– Ber du selv?
– Nei, jeg har ikke merket at jeg får så mye hjelp om jeg ber.
Pause.
Dette er det vanskeligste intervjuet han gjør i forbindelse med den plata, erkjenner han. Men han er forberedt.
Ny pause.
LES OGSÅ: Ingrid Rosendorf Joys ba hardt om å ikke bli nonne
Takknemlig
– Det finnes en grense hva vi kan vite om oss selv og eksistensen, hvor vi kommer fra og hvor vi skal. Jeg tror ganske lite på at Jesus var Guds sønn og alt det som hevder å være religiøse sannheter. Men! – gjennom dette prosjektet og i miljøet rundt kulturkirken Jakob i Oslo, har jeg fått en større interesse for det åndelige ved tilværelsen. Det er en slags merkelig takknemlighet. Skal jeg svare på spørsmålet hvem Gud er, så er det dette ordet: Takknemlighet. For å være til. For å se at det er gode ting i denne verden.
– Hva er de gode tingene?
– For min del er det at jeg kan elske. Det er jo helt sykt, og noe jeg har oppdaget i det siste. At jeg kan forstå andre mennesker, føle sympati, at andre menneskers historie kan være en del av meg… Dette var da veldig dype spørsmål.
– Hvordan har du kommet dit at du kjenner på takknemlighet?
– Aner ikke! sier han og ler.
– Har takken en adresse?
– Nei, det er en konvolutt uten adressefelt. Men det er et brev der.
LES OGSÅ: Inspirerer til en mer kroppslig tro
Brus og bibel
Moddi hadde tidlig nærkontakt med kirken og det kristelige livet på Senja. Da han som åtte-niåring fikk ta på biskop Ola Steinholt som var på visitas på Sifjord sykehjem, nektet han å vaske hendene etterpå.
– Han var jo kjendis. Og det sier noe om hvilket forhold jeg hadde til kirken da.
Besteforeldrene, som blant annet var aktive i Norsk Luthersk Misjonssamband, tok ham med på møter i Medby kapell. I Max-klubben i skolens gymsal var det idrettsaktiviteter med bibeløkt halvveis. Hos ungdomsarbeider Trond Kristoffersen møtte han et engasjement og en omsorg som har gjort inntrykk. Men hvorfor man trenger å lokke barn med brus og fotball – det lurer han likevel på.
Jeg tror ganske lite på at Jesus var Guds sønn og alt det som hevder å være religiøse sannheter.
– Husker du første gang du hadde en klar tanke, første gang du erkjente din egen eksistens?
Spørsmålet hans kommer ut av ingenting.
– Nei.
– Det gjør jeg. Jeg var tolv. Jeg lå i sjarken til pappa, tror vi hadde vært på tur. For de fleste er bevisstheten om at man eksisterer noe som blir til i løpet av barndommen, men det vanskelig å si når man kjente seg som et menneske. Jeg ser bildet klar for meg: Jeg lå nede i kahytten, så på hendene mine og tenkte «herregud, jeg finnes! Hva er dette?» Kanskje det er omtrent samme følelsen når jeg kjenner på takknemlighet nå. Da var det bare undring. Men det var det eksistensielle øyeblikket. Da kom også så spørsmålene ved alt som skjedde. Men jeg har aldri møtt noen som har hatt en slik oppvåkning.
LES OGSÅ: Anne-Kat. Hærland er trygg på at hun kommer til himmelen
Bestemors gråt
– Kan jeg komme med noe religionskritikk nå? I 13-årsalderen begynte jeg å steile, for folk bare jattet med, stilte aldri spørsmål. Jeg ble bare så sjukt sint på alt med religion.
Pål Moddi Knutsen ville egentlig konfirmere seg borgerlig. Men bestemor lå for døden og hadde mistet troen på framtida.
Hun gråt og gråt.
Så han gikk med på å konfirmere seg i kirken for hennes skyld, men konfirmasjonstiden ble litt uvanlig. Presten ble fengslet og senere dømt for overgrep mot en gutt og oppbevaring av barnepornografi. På leir ble konfirmantene tvunget til å lære å skyte med hagle, forteller han. Guttene sneik seg ut om natta og krøp inn gjennom vinduet til jentene i nabohytta.
– Det var helt vilt.
Konfirmantene brøt seg også inn i kirken. Mens Moddi spilte salmer på orgelet, satt andre bak alteret og smakte på altervinen.
LES OGSÅ: Synd er en av de beste ideene fra kristendommen, mener Bjørn Stærk
En rettesnor
Moddi har fjernet seg langt unna kristendommen som «en dominerende fortelling» i livet sitt, sier han. Jesus ser han på som et menneske som gjorde ting han mente var rett, og som vi i dag kan bruke som en rettesnor, men ikke fasit, for moralske valg.
– For meg er det en bedre Jesus enn han som vi bare leser om i juleevangeliet én gang i året og ellers driter fullstendig i. Kanskje jeg kan si at jeg har fjernet meg fra kirken, men har tatt til meg kristendommens fortelling om hvem vi er og hvor vi kommer fra.
– Det sies også om deg at du også er en mann som er opptatt av å gjøre rett?
– Det kjenner jeg meg ikke igjen i. Mye av religionsopprøret mitt besto i å avvise skillet mellom rett og galt, men heller skille mellom godt og ondt. Jeg vil heller se på konsekvensene av det man gjør i stedet for å forhåndsbestemme hva som er rett.
– Hva driver engasjementet ditt?
– Jeg vil at både jeg selv og andre skal føle større sammenheng i tilværelsen. Jeg prøver å forene musikk og politikk. Jeg ser sammenheng mellom Ingrid Bjerkås (Norges første kvinne som prest. red.anm.) og homokampen, mellom hjemløsheten i blant oss samtidig som vi kan dra hvor vi vil, for eksempel. Gjennom å drive med musikk håper jeg at verden kan gi litt mer mening.
– Er musikken meningen med livet for deg?
– Nei, den er bare et medium. Jeg tenkte egentlig på å bli politiker, men innså at jeg har større talent som musiker.
LES OGSÅ: Pastor Per Eriksen har aldri hatt en personlig opplevelse.
Modig
Enkelte kaller ham modig som gir ut et album med forbudte sanger. Hva synes han selv?
– Jeg skjønner hvorfor ingen andre har laget et slikt album. Det er mange fallgruver og mange grunner til at man ikke skal synge politisk popmusikk i dag. Man blir ikke invitert til de store festivalene eller listet på P3. Du blir henvist til debattprogram og til Salongen på P2, om du er skikkelig heldig. Igjen er det to verdener som har forlatt hverandre: Kunsten og protesten.
Moddi kveler et gjesp. Men nå er han våken.
